Det finnes ingen popstjerner med større tyngde enn Beyoncé Knowles-Carter. Hun er en forrykende liveartist, har en katalog spekket med hits og en autoritet i alt hun gjør som få kan matche. Med det overraskende og uventede slippet av sitt selvtitulerte femte album som et visuelt album bekrefter hun denne autoriteten – og at hun kan gjøre hva faen hun vil.
På BEYONCÉ møter vi en modnere og mer personlig Beyoncé. Hun skjuler seg ikke lenger bak Sasha Fierce som alter ego når det kommer til sex og hun tar mye større sjanser. Rent musikalsk låter albumet ekstremt 2013, men for Beyoncé er det modig å utelate sine typiske hitlåter – det eneste virkelige popsporet er «XO». Selv om vi så tendensene til dette med 4, så er det nå hun virkelig omfavner den moderne r&b-en – og det er overbevisende.
Konseptuelt slåss albumet mellom å ta Beyoncés selvstendig-kvinne-tematikk et steg videre («Pretty Hurts» og «***Flawless») til å omfavne r&b-sjangerens sex-fokus («Rocket», «Partition», «Blow», «Drunk in Love»). Musikalsk spenner det fra mykt og sensuelt til hardtslående bass, med gjennomgående spennende produksjoner signert blant andre Timbaland, Pharrell Williams, Hit-Boy og ikke minst nykommeren Boots. Det er også interessant hvordan hun på Drake-gjestende «Mine» lar låten høres ut som en Drake-låt, mens «Superpower» med Frank Ocean høres ut som en Ocean-låt. Og i stedet for at det føles som stemningstyveri får Beyoncé det til å høres helt riktig ut ut. Det er det få andre som hadde mestret.
Beyoncés selvsikkerhet er også gjennomgående. Spesielt uredd er hun når hun legger ut om sexlivet til seg og sin utkårede. Og det er ikke bare på Jay-Z-gjestende «Drunk In Love» vi får et innblikk i deres… eh, kjærlighet. «Driver roll up the partition please/ I don’t want you seeing ‘yoncé on her knees», synger hun i «Partition», mens «Can you lick my skittles/ It’s the sweetest in the middle /Pink that’s the flavor/ Solve the riddle» ikke er den vanskeligste gåten hvor oralsex er løsningen («Blow»). Og det skorter ikke på en sexy Beyoncé i de 17 medfølgende musikkvideoene heller.
For de som liker den klissete Beyoncé er det selvsagt også et par låter. Men «Heaven» og «Blue» føles som unødvendige suppete og moderlige tilskudd til et ellers tydelig og tidsriktig lydbilde. Likevel er det ingenting som gjør meg så glad som i et år hvor Miley Cyrus, Katy Perry, Lady Gaga og Britney Spears har sluppet helt gjennomsnittlige popalbum at dronningen av dem alle, selv uten tydelige radiobangere eller promo, blir så godt tatt imot av fansen. Bow down, bitches!
Marie Komissar
