“I’m going down, down, down, do it to your legs shaking”, synger han stolt på åpningssporet “Legs Shakin’”. Sexmesterhjernen glir tilbake fire år i den premature ejakulasjonens hastighet på sin tolvte solofullengder. Sist vi hørte kongen av r&b levere en såpass dirty skive var med noe ufokuserte Untitled fra 2009. På etterlengtede Black Panties løfter ikke kåtskalken blikket opp fra navlen én gang. Til gjengjeld senker han øynene enda lenger ned.
Albumet er überfølsomt fingret av 46-åringens ubestridte låtskriver- og produsenttalent. Det renner feromoner ut av høytalerne. Skarptrommene plasker rundt. Svulstige porr-synthdrag leker i lydbildet. Strykerne flørter med oss. Og R. Kelly, mannen som har skrevet musikk for et utall bransjesluggere, skryter av sine ferdigheter i sengehalmen (eller på kjøkkenet, for den saks skyld, som han har gjort ved en tidligere anledning).
Hør «Genius» fra Black Panties:
http://youtu.be/IRCuqdpEXUI
Ballet starter med to oder til det kvinnelige kjønnsorganet (“Legs Shakin’”, “Cookie”). Så kommer en låt dedisert til strippere. Og så hører vi harpeklimpring, med strykere i bakgrunnen. Og deretter, brått: “I just wanna marry the pussy”. Genuine greier. R. Kelly er sjefen av samleie-metaforer, men nå går han ganske direkte inn i materien. I dobbelt forstand. Og selvfølgelig er sporet superlekkert satt sammen.
Det høres moderne ut, i tråd med hvordan r&b har utviklet seg, uten at det mister den gjenkjennelige R. Kelly-egenarten. Sporene – deluxe-versjonen teller søtten totalt – er tight skrudd sammen. Forbeholdet er at den selvutnevnte Chicago-sexosaurusen kanskje ikke har brukt mye tid på tekstene. Til tross for at den store underholdningen oppstår når han på Prince-aktige “Genius” vil at den heldige utkårede skal kalle ham, nettopp, uovertruffen i sengen.
«Let’s act like we lost our motherfucking minds, making crazy faces in the mirror». Vi må ikke glemme bassvennlige “Crazy Sex”, en personlig albumfavoritt, som lefler med nittitallets r&b på et strålende vis. Og de nevnte sporene her er kun utvalgte høydepunkter blant mange flere.
Er R. Kellys satengdraperte univers ren galskap, kilde til stor humor eller genial musikk? Jeg velger å huke av samtlige punkter. Han har bevist det gang på gang: Ingen skildrer og omformer delikate situasjoner til detaljrik og eksepsjonell musikk bedre. Lenge leve sexosaurusen.
Ali Soufi
