De par første gangene jeg hørte Right Thoughts, Right Words, Right Action var jeg sikker på at harde ord og spisse kniver måtte benyttes i denne anmeldelsen. Alt låt for enkelt, nærmest amatørmessig. «Franz Ferdinand er ferdig», tenkte jeg, mens låt etter låt fant veien ut av bilstereoen på vei til fotballtrening. Men heldigvis er plater av og til som fotballkamper. De lever sitt eget liv og forandrer plutselig totalt karakter. A game of two halves, sier de om fotballen i England. Det gjelder i høyste grad dette albumet også.
For sakte og sikkert begynte en snikende følelse å melde seg, midt i all lysten til å æreskjelle gamle favoritter på det groveste. Ble ikke første singel og åpningskuttet «Right Action» etter noen runder forferdelig fengende med sin Fatboy Slim-aktige indie-disco-feeling? Var ikke «Stand On The Horizon» med sin tekst om Nordsjøen begynt å bli skikkelig varm? Og var ikke blandingen av disco og nyveiv med flashback til Combat Rock av The Clash i «Evil Eye» egentlig ganske forfriskende?
For ikke å snakke om den triste delikatessen av en pop-avslutning med ”Goodbye Lovers & Friends”. Til og med «Brief Encounters», som startet ut som en råtten kalkun, forvandlet seg plutselig til en seig, vuggende svane. Herlig lureri. Snikete opplegg.
Franz Ferdinand har med Right Thoughts, Right Words, Right Action laget en plate som er så myntet på dansegulvet at det blir vanskelig å stå inntil veggen og se på alle som svinger seg. Discorytmer blandes med 80-tallspop, tidlig 60-talls-inspirasjon dras inn i store slentrende rytmer, Alex Kapranos crooner som om han har hvit dress på og indie-kred hives i garderoben mens harmoniske Beach Boys-koringer stjeler showet. Blås i om du ikke kan danse. Dans likevel. Gjerne helt alene.
Et par småstygge misser gjør skottene likevel, selv om de overbeviser gjennom kampens andre omgang. «Love Illumination» er svak, «Treason! Animals» er masete og «The Universe Expanded» høres ut som en ballade Blur ville kastet på første øving. Men selv med et par låter som tømmer dansegulvet har Franz Ferdinand laget et album for de festlige kveldene, de gode dagene og de fremtidige konsertene. Garantert myntet på hoppende menneskemengder og dansegulv som tåler en gitar. Garantert frustrerende for fans av gammel Franz Ferdinand, men forhåpentlig får disse samme snikende følelser som meg etter å ha gitt albumet noen sjanser.
En del av musikken på Right Thoughts, Right Words, Right Action er farlig nær å være for enkel. Helt på grensen, og litt over. Det er godt mulig at denne er fullstendig glemt til nyttår. Faktisk er det ganske sannsynlig, men akkurat nå lar jeg meg villig rive med av varmen og gleden i det Franz Ferdinand har laget. De har regnet seg frem til de beste dansetaktene, og holder fast grep om disse nesten hele albumet gjennom. De er tydeligvis stødige i matte i det skotske skolevesenet. Og så har de hatt Todd Terje med på laget. Hjelper det også.
Totto Mjelde
