«Er det bare jeg som mener statsministeren min har blitt ***** ** ***». Slik åpner Karpe Diems femte låt fra det alternative albumslipprosjektet Heisann Montebello. Politikk er med andre ord fortsatt forbokstav… men det var kanskje ikke så overraskende.
«Attitudeproblem» kan tolkes som et motsvar på noe av kommentarfeltkritikken rapduoen har fått for tekstene på «Hvite menn som pusher 50», «Au pair» og «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» – trippelslippet fra i fjor. «Dette er bars, bars, bars ikke en saklig sjargong» rapper Magdi på første vers som en slags ansvarsfraskrivelse. Folkens, dette er rap om samfunn og politikk, et forhold som ikke kan eller bør gå den andre veien.
Beskjeden går vel delvis ut til de vaffeljakkekledde, IKEA-partner-letende streitingene som Chirag rapper om i andre vers. Til den unge garde derimot, snakker Karpe hovmodig. Det hele er pakket inn i monoton forkledning hvor beaten er gjennomgående diffus og tam. Basstromme, klapp, dobbeltromme, klapp. Melodien på versene er preget av skrapete, mørk og tweaka elgitar. Refrengene, helt strippet for melodi, dominert av en lys, tikkende synthlyd.
Karpes siste singel får deg nok til å spisse ørene for interessant tekst og nikke med i både enighet og hypnose fra beaten. Men er den ensformig kraftfull, eller kjedelig monoton? Låta fremstår nettopp kjedelig i rekken av de svært sterke, populære og fargerike kuttene gruppa allerede har sluppet. Sett i sammenheng kan låta fungere som et avbrekk fra de meloditunge søsknene, og oppleves derfor kanskje mer egenartet. Stående alene derimot er «Attitudeproblem» dessverre litt for flat, laber og lite minneverdig.
Adiele Arukwe
