Noe av det første som slår en mens man lytter til Hanne Kolstøs tredje soloalbum er hvor fordømt personlige tekstene er i denne omgang – og hvor viktig det må ha vært for henne å gi dette albumet ut. Benytt bare følgende linje fra hjerteskjærende «Meiosis» som en pekepinne: «If the things you said in anger was true/Then you want me different/How can I get past that?».
Det nevnes (selvsagt) ikke i lanseringsskriveriene, men man behøver altså et minimum av kognitive evner for å forstå at Stillness and Panic i stor grad er et produkt av en smertefull konklusjon på et romantisk forhold. “Our Time Is Up” handler om det, “Vertical Split” handler om det og tittelsporet handler om det, for å plukke noen eksempler.
Mellom linjene er det også naturlig å lese følgende: «Jeg måtte hjem for å finne ut av en hel del ting». Albumet er nemlig spilt inn i barndomshjemmet i Sunnmøre, farens messingband Sykkylven (som også er en kommune i nevnte region) gjester i monumentale proporsjoner på «The Clinch», og på albumcoveret figurerer en frossen, nordvestnorsk fjellformasjon sammen med Kolstøs tusenmetersblikk.
Heldigvis fortsetter hennes særdeles fruktbare samarbeid med produsent og Rumble In Rhodos-gitarist Øyvind Røsrud Gundersen på Stillness and Panic. Hvilket innebærer at kjølige, kolossale og kompromissløse synthandskaper får akkompagnere Kolstøs melodier, som stadig plasserer seg på det dristige bristepunktet mellom det alternative og det arenavennlige – ikke ulikt Justin Vernons og Thom Yorkes (mens han ennå skrev låter) modus operandi. Selv om det saktens begynner å gå inflasjon i å kalle Kolstø «en av Norges mest interessante popstemmer» er det altså med god grunn.
Men også når grensene til radioformatet krysses (som den håpefulle elektropopperen “Don’t Remember I Forgot”) er det betagende – og “One Plus One Makes One Out of Two” kunne godt vært årets mest forfriskende MGP-bidrag. Hanne Kolstø er likevel på sitt beste når det er rom til å mane frem følelsene, som på dunkle “Our Time Is Up”. Stillness and Panic har kanskje ikke de samme suverene toppene som fantes på forgjengeren Flashblack (les: “Carousel” og “Black Willow”), men totalt sett fremstår albumet til gjengjeld hakket jevnere.
Hvilket jo også er naturlig når brorparten av utgivelsen er et forsøk på å kanalisere smertene forårsaket av én enkelt ting ut i noe konstruktivt. Og når dét gjøres så fokusert og med et nærver som her, er det ikke rart at musikkens ufornektelige terapeutiske kraft rører ved langt flere enn kun Kolstø selv.
Kim Klev
