– Er det du som er Marit Larsen?

Ikke alle finalistene har helt koll på hvem som potensielt kan avgjøre deres fremtidige karriere. Snart har de tre og et halv minutt til å fenge publikum, dommere og TV-seerne.

Klokken er snart fire og musikksjef i P3, Mats Borch Bugge, står i gangen utenfor Storsalen sammen Marit Larsen og Sigurd Julius. Dommerprøvene er nettopp ferdig, og Marit og Mats har nettopp prøvesittet dommerstolene på det lille podiet som er bygd opp midt i salen. Om få timer starter Urørtfinalen og det jobbes på spreng for å få alt klart.

– Er det du som er Marit Larsen?

Sigurd Julius snakker rolig og lavt, forteller at han fortsatt ikke er nervøs og er tydeligvis ikke helt kjent med det kjente fjeset som står rett foran han – en av de som skal være med å bedømme om det blir han, eller noen av de andre finalistene, som stikker av med seieren.

Mats Broch Bugge (Foto: Tom Øverlie, NRK P3)
Mats Broch Bugge (Foto: Tom Øverlie, NRK P3)

Større krav enn før

– Kravene til finalistene har helt klart blitt større enn de var før. I dag er det viktigere å levere en hel pakke, også live, for det er jo ikke lenge siden vi begynte å ha liveopptredener på Urørtfinalen, forteller Mats.

Han, Marit og Tajei til å se etter et helhetsbilde. Hvordan bandene og artistene fremstår i innslagene, intervjuene og ikke minst hvordan de spiller live. Men til syvende og sist handler det om hva dommerne føler rundt musikken.

Har du noen tanker rundt at flere av finalistene har blitt mindre “urørt” enn før?

– Det er jo et resultat av at veien fra gutte-/jenterommet og ut til folket har blitt mye kortere enn før. Men det er jo også en naturlig konsekvens av at Urørt er blitt en viktig arena som mange folk oppsøker.

Hva tenker du om at flere av bandene har baser i utlandet og/ eller utenlandske medlemmer?

– Det er påfallende at samtlige av årets finalister har akkurat det. Det speiler den norske musikkscenen i dag. Det er mye mer fokus ut av landet, og det har på mange måter blitt et kvalitetsstempel å være norsk musiker i utlandet.

Les også: Intervju med finaleklare Shy For Shore her!

Nervøs for artistene

Mats er heller ikke nervøs, og om han skulle vært nervøs for noe, hadde det vært på artistene sine vegne. Om få timer skal han lene seg tilbake. Nyte og mene.

– Finalistene må klare å leve musikken live og vise at de har scenepersonlighet. De må utstråle noe – det er vel det man kaller å ha en “x-faktor”. Også må de jo passe på å ikke bli for nervøse – noe jeg ikke er så redd for i år siden alle har en del sceneerfaring. Under finalen har de omtrent tre og et halvt minutt til å fenge publikum og TV-seerne.

Vokalist i Carnival Kids, Eric Molumby, (Foto: Tom Øverlie, NRK P3)
Vokalist i Carnival Kids, Eric Molumby, (Foto: Tom Øverlie, NRK P3) 

Forberedt på konkurranse

Det mangler verken iver eller selvtillit blant finalistene. Tromsø-gutta i The Wolves henger på Samfundet, snart klare for å ha deres aller siste lydprøve.

– Vi forventer å gjøre alt riktig på scenen og har øvd masse. Vi får mye konkurranse, særlig fra Carnival Kids, som jo er dem som er likest oss i uttrykket.

Punkrockerne har nemlig begynt å kjenne på nervene og sommerfuglene i magen har kommet krypende.

– Det her jo en helt ny opplevelse, og nå gleder vi oss egentlig mest til å bli ferdige. Sommerfuglene var ikke der i går, men nå har vi begynt å merke at vi er spente. Ørjan lå og spilte gitar til klokka tre i natt, så da fikk ingen av oss sove, sier bassist Marius Platt.

Skal lure med seg dommerne

The Wolves største konkurrenter, Carnival Kids, sitter på artist backstagen. Vokalist Eric Molumby synes ventetiden er verst.

– Jeg er nervøs, men det går bra når vi er i gang med ting. Dagen i dag har gått fort med radiointervju og prøver, men nervene melder seg når vi sitter og venter.

Selv om Carnival Kids har spilt mye live tidligere er dette første gang de spiller på TV. Det har sine utfordringer.

Farao venter på nervene (Foto: Tom Øverlie, NRK P3)
Farao venter på nervene (Foto: Tom Øverlie, NRK P3)

– Å spille på TV er helt nytt for oss, og gjør jo noe med opptredenen. Jeg skulle gjerne bevegd meg enda mer enn kameraposisjonene tillater, men skjønner at jeg må holde litt igjen for at det skal se best mulig ut på skjermen.

Han forteller at nervene alltid er verst før han går på, men fort forsvinner.

– Når Andreas teller opp glemmer jeg alt annet. Det er fordel med å spille hard og kjapp musikk. Du rekker liksom ikke å tenke. Jeg havner i en slags “flytsone” der alt er bra, og plutselig er låta over. Jeg har en slags plan om å lure med meg dommerne inn i samme modus.

Venter på nervene

Prøvene til Farao er i ferd med å starte, og Kari, som hun egentlig heter, må haste avgårde. Nervene har ikke kommet helt enda, men hun forventer at de kommer veldig snart.

– Vi skal spille så godt vi kan, og jeg er overraskende lite nervøs. Men det kommer nok. Jeg tror Carnival Kids har god sjanse til å stikke av med seieren, men jeg håper selvsagt å vinne selv.