Bay Area-kvintetten Faith No More var – på sitt beste – et av nittitallets mest interessante band. Særlig Angel Dust fremstår 23 seinere som et modig og inspirert forsøk på å formatere kompleks (og til dels kranglevoren) kunstrock for arenaen, og de to påfølgende studioplatene har også sine lysende øyeblikk.
På sitt verste er imidlertid Mike Patton en av rockens mest irriterende figurer: en selvfornøyd fjott som har lurt horder av ukritiske fanboys verden over til å følge ham blindt – eller snarere døvt – gjennom anmassende og «sprø» innfall med de vederstyggelige gjøglerprosjektene Mr. Bungle og Fantomas.
Dette er altså mitt utgangspunkt i møte med Sol Invictus, gruppens sjuende plate, som allerede har rukket å høste gode kritikker i det store utland. Det handler nok først og fremst om et ønske om at den skal være bra. Det mest påfallende i disse ører er nemlig hvor lite som egentlig har skjedd i Faith No More-leiren etter at de gikk i dvale i 1998, og hvor lite relevant det hele låter i 2015.
«Motherfucker»:
Ikke dermed sagt at skiva er blottet for minneverdige stunder. Tittelsporet dytter festen i gang på dvelende og lett truende vis, og avløses av «Superhero», der dynamikken mellom et forrykende vers og et pianodrevet refreng viser at bandet fortsatt behersker sine virkemidler. «Sunny Side Up» og «Matador» er andre eksempler på en intakt meloditeft.
Men det er noe baktungt og kavete over deler av Sol Invictus – ikke ulikt hvordan sammenlignbare Soundgarden fremsto med sitt comeback King Animal (2013). Og selv om Pattons intense fascinasjon for sin egen anus klokelig har blitt tonet ned her, truer han egenhendig med å bjeffe, gurgle og synge opptil flere låter i hjel, fra svake «Cone Of Shame» til «Rise Of The Fall». Singelen «Motherfucker» er verken mer eller mindre morsom enn en urinveisinfeksjon, mens avsluttende «From The Dead» mest av alt føles som en ironisk parantes.
Som anmelder sitter man tidvis og undrer seg over hvem som eventuelt skulle få noe utbytte av platen man lytter til. Det er langt ifra tilfellet med Sol Invictus: Om du har brukt tid på å savne Faith No More de siste 18 årene, er sjansen stor for at du vil like platen langt bedre enn denne teksten. Det tror jeg vi begge kan leve godt med.
Marius Asp
