Et verdig på gjensyn

Det er lett å la seg fascinere av Kaizers Orchestras Siste Dans allerede før bandet i det hele tatt har gått på scenen. Stavangers betongkloss av en hockeyarena er nemlig forvandlet (så godt det lar seg gjøre) til en koselig klubb. I den sagmuggdekkede inngangen serveres spesialbrygget Siste Dans-øl, og store deler av publikum har pyntet seg godt for anledningen. Hvite skjorter, svarte hatter, staselige kjoler. Til og med sceneteknikerne er kledt i dress. Stavanger er klar.

I selve hovedsalen er den sterile hockeyarenaen kledt i dype røde tepper langs veggene, med vakre gamle lysekroner hengende fra taket. Storskjermene ved den like røde scenen ser ut som innrammede bilder og speil fra eldre tider. Alt ligger til rette for en helt spesiell feiring av Kaizers Orchestras vanvittige suksesshistorie før de ved midnatt tar pause på ubestemt tid.

Selv gjorde jeg det som må ha vært det aller første intervjuet med Kaizers Orchestra på P3 for 12-13 år siden. Den gangen var de et ungt band som klaget over at de ikke ble spilt på kanalen som senere trykket dem innerst inntil brystet. Nå venter jeg sammen med 5500 andre på å si på gjensyn til landets største rockeband.

Det eneste som kunne velte festen er tekniske problemer eller en komplett nedsmelting i bandet. Det skjer selvsagt ikke. Ikke med et så samspilt og profesjonelt maskineri. De neste tre timene ompaer, rocker, rapper, føler og gleder Kaizers Orchestra på en mesterlig måte.

Kaizers Orchestra, DNB Arena Stavanger. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Jeg aner hvor det bærer når alle som innehar sitteplasser reiser seg umiddelbart ved de første tonene fra scenen. Det koker som i sudden death i en ekstremt viktig hockeykamp. Janove Ottesen har full kontroll på publikum, og slipper heller aldri taket. Bare den første halvtimen tryller Kaizers Orchestra frem favoritter som «Siste Dans», «Bøn Fra Helvete», «Tusen Dråper Regn», en leken «En For Orgelet, En For Meg», og «Støv Og Sand» som får selv vaktmannskapene til å danse.

Det blir stadig tydeligere at dette virkelig er en merkedag for bandet. Janove vet ikke helt hva han skal si mellom låtene, og det er tydelig at det er følelser i mer enn en sving. Praten mellom låtene er faktisk en av tingene som ikke fungerer optimalt på denne avskjedskonserten. Kanskje ikke så rart med tanke på anledningen, men det blir vel mye takking og nøling og prat. I og for seg søtt, men definitivt i meste laget.

Kaizers Orchestra gir seg ikke før de har spilt, klemt og hamret på oljetønner i over tre timer. Det er vanskelig å være på topp gjennom en så lang konsert, og en småsvak «Tokyo Ice Til Clementine», og en «Evig Pint» som ikke helt fungerer, får temperaturen og stemningen ned på et normalt nivå. Eldre overraskelser som «Doktor Mowinckel» og «Bris» er fine å få et gjenhør med, men kommer til kort mot de virkelig store låtene til Kaizers Orchestra. De kanonlåtene er det heldigvis mange av.

Aller best er en rørende og vakker «Hjerteknuser» med hjerteformede ballonger som faller ned fra taket, par som omfavner hverandre, og et publikum som overdøver vokalisten. Sjelden har jeg sett så mye følelser i en hockeyhall. «Drøm Videre, Violeta», «Bak Et Halleluja» og «Mr. Kaizer, Hans Constance Og Meg» bidrar alle til at en del tusen siddiser muligens er litt hese de neste dagene, mens organist Omen Kaizer stjeler showet med sitt steinansikt og sin mystiske og gammel-religiøse fremtoning.

En rekke ekstranummer inkluderer en gigantisk «Maestro», en naturlig «Ompa Til Du Dør», en litt for snill versjon av «170» som mangler angsten som gjør orginalen til en klassiker, og «Begravelsespolka» som til og med får frem smilet hos Thomas Dybdahl ved min side.

Så var det slutt. Over. Ferdig. En litt vel lang siste dans med norsk musikks rareste suksesshistorie er ferdig. Fansen er fornøyd, bandet er både glade og triste, og Norge er en attraksjon fattigere. God innsats, gutter. Vi snakkes om noen år.

Totto Mjelde