Dokumentaren Sound City fra 2013 var både regidebuten til Dave Grohl og spiren til prosjektet som nå har blitt Sonic Highways. Den var en oppdagelsesferd gjennom Grohls røtter og inspirasjonskilder, et forsøk på å viktiggjøre disse og samtidig komme ut på andre siden som en ydmyk fyr med sunne verdier og mektige venner. I Sound City handler det om et platestudio og en miksepult, i Sonic Highways handler det om å oppsøke åtte viktige amerikanske musikkbyer og spille inn én låt i hver by, med kjente folk fra byens musikkscene som gjester.
Jeg har ikke sett serien, og det er mulig at en og annen dimensjon går tapt uten, men som et rent musikalsk dokument er Sonic Highways lite annet enn ordinære Foo Fighters-låter som alle er et par minutter for lange. Idéen er uansett bedre på TV enn som albumutgivelse – selv om han har med seg folk som Bad Brains, Ben Gibbard (Death Cab For Cutie) og Tony Visconti (David Bowie), blir alt presset inn i tvangstrøyen ved navn Butch Vig. Han produserer alle låtene, og det er forunderlig at de ikke også bytter produsent for hver by. Dét hadde gikk utgivelsen et sterkere avtrykk av hver musikkform og hvert miljø Grohl oppsøker.
Foo Fighters’ forrige album, Wasting Light, var en nødvendig retur for bandet etter to helt avskyelig dårlige album der Dave Grohls tro på egne ballader fikk altfor stor plass. Den akustiske delen av In Your Honor er noe av det kjedeligste som er gitt ut av gitarmusikk på totusentallet, og Echoes, Silence, Patience & Grace er påtatt hektisk og dvask på samme tid. Sjangerspenn har aldri vært hans styrke, og de beste Foo Fighters-låtene er enten kjappe og barske («Monkey Wrench», Alone + Easy Target», «Stacked Actors», «I’ll Stick Around», «Wind Up») eller søte og skranglete («Big Me», «Learn To Fly», «For All The Cows», «Up In Arms»).
Sonic Highways har intensjoner om å ta til seg inspirasjoner fra country, jazz og punk, men ender opp som sedvanlig, bredbent rock. Det er synd, for her er det potensiale for mange spennende samarbeid. «Congregation», sunget med countryartisten Zac Brown, har gode vers og refreng, men rauter seg til døde etter tre minutter. Den todelte «What Did I Do?»/God As My Witness» er skikkelig tomgangsboogie, der Grohl har tekstlinjer som «So here I go again, putting words into your mouth/This one’s for me to know and for you to find out», som går over i en Big Star-avledning som veldig mange har gjort bedre.
De to hovedproblemene er at Butch Vig lar alt låte flatt og forutsigbart, og at låtskrivingen er uinspirert. Det er i tillegg svært lite å høre til de mange gjestemusikerne, og ikke har deres innfallsvinkel hatt spesielt mye innflytelse på resultatet heller, med et mulig unntak i «Subterranean» med Ben Gibbard. Det som i utgangspunktet var et spennende prosjekt fra en sympatisk gjeng, har blitt fullstendig ubetydelig. Tror kanskje jeg dropper serien også.
Jørgen Hegstad
