Isaac Brock og hans Modest Mouse har alltid hatt som største styrke at de har en kjerne av ustyrlighet, noe som har gitt hver utgivelse en kim av spenning. Dette har overskygget en del av de andre karrierevalgene deres, som til tider sikkert hadde kunnet blitt sett på som selloutske (det å gå fra småetiketter som Up og kredible Matador til Epic/Sony, det at Johnny Marr ble med i bandet på We Were Dead Before The Ship Even Sank, et vraket samarbeid med Big Boi). Det inntrykket man har sittet igjen med har uansett vært den brautende, eksentriske Brock som har levert énlinjere over en fargerik indierockpalett.
Strangers To Ourselves, det første studioalbumet siden nettopp We Were Dead.., er ikke et uvanlig Modest Mouse-album. Brock hadde i forkant også sagt nettopp dette (muligens for å ta livet av all den Big Boi-spekuleringen), men et par solide feilskjær og en litt for snill tilnærming til låtutvelgelsen gjør at vi har med et helt godkjent møte med Brocks genialitet å gjøre.
«Lampshades On Fire», albumets førstesingel, er platens «Dashboard«, «Float On» eller for den del «Tiny Cities Made Of Ashes«: En fremfus, radiovennlig og delikat poplåt med indiedisko-potensiale. Ikke for å ta fra låten dens briljanse, men det er lett å tenke at den bærer preg av låtskrivingsrutinen til 39-åringen bak mikrofonen. Ei heller er den eneste eksempel – gjennom albumets lille time er det flere tilløp til gjenbruk av gamle formler. «Be Brave», «Pups To Dust» og tittelsporet føles alle som litt svakere utgaver av backkatalogen deres.
Desto verre er bomskuddene. «Pistol (A. Cunanan, Miami, FL. 1996)» er hovedsynderen, fra den fæle nestenrappingen via amatørmessig trommemaskinproduksjon, liksom-scratchingen og teksten (som før øvrig handler om denne karen). Ikke mye bedre er leirbållåta «God Is An Indian And You’re An Asshole» som beveger seg inn i den countrysjangeren Ween gjør hundre ganger stiligere. Jeg har også en del problemer med «Shit In Your Cut», som bare blir ironisk (og dermed den verste sorten) harry.
Mellom disse finnes det heldigvis mye bra. Aller best er slutt-trekløveret «The Tortoise And The Tourist», «Of Course We Know» og i all særdeleshet «The Best Room», som omtrent egenhending beviser at Strangers To Ourselves har livets rett. Sjarmerende, snåle og morsomme – samtidig ikke uten groteske elementer. Brock på sitt hvasseste. I tillegg har vi søtsaker som «Coyotes», «The Ground Walks, With Time In A Box» og «Wicked Campaign», som tilsammen utgjør mer enn god nok grunn til å igjen lytte til Modest Mouse. Tilbakekomsten er ikke uten sine feil, men bøter på det ved å samtidig ha en avhengighetsskapende appell med få likemenn i 2015.
Jørgen Hegstad
