Jay-Z, Josh Homme, Brandon Flowers og Corey Taylor. Mange store frontfigurer har stått på hovedscenen på Hove og tatt publikum med storm siden 2007. De fleste av dem har vært menn, men nå kan 21 år gamle Hayley Williams føyes til som dronning av hoffet. Sammen med sitt Paramore leverte hun poppunk med glød og en utstråling som forklarer hvorfor de selger til platina og er helter blant kids.
For det er åpenbart at Paramore tar utgangspunkt i den ekstremt formulariske amerikanske poppunken som Blink 182, Sum 41 og ikke minst New Found Glory har gjort til gigantindustri. Hektiske vers går hånd i hånd med allsangvennlige poprefreng, alt servert med kjapp rock i bunn. Enkelt og greit, men tilsvarende vanskelig å gjøre innbydende. Forskjellen mellom Paramore og alle de andre som prøver seg er a) gode låter og b) Hayley Williams.
Ikke bare har Williams stemmebånd bygget for store stadion- og festivalkonserter, hun dirigerer bandet, kommuniserer med fansen, og fremstår til tross for sine 21 år som en durkdreven, erfaren frontfigur. Hun har plukket opp mer en en pose triks gjennom hard turnering på Vans Warped Tour og som support for størrelser Green Day (hun bruker til og med la-fan-synge-låt trikset til Billie Joe Armstrong med stor suksess), og porsjonerer dem effektivt utover det litt vel korte settet. Når Alexisonfire klarte å klokke inn en time, kunne vi forventet mer enn de 50 minuttene Paramore ga oss. Balladen «The Only Exception» var en av låtene vi savnet.
Uansett: Hayley og bandet gjør jobben, inkludert Jeremy Davis som imponerende og underlig nok tar saltomortale med bassen, og skyver låter som «Misery Business», «Brick By Boring Brick» og «Ignorance» over scenen til et hengivent publikum. Det låter rent, superkommersielt, profesjonelt og velregissert, men etter en litt forsiktig åpning tar Paramore grep, og gir Hovepublikummet – det unge, sådan – en perfekt oppladning til Muse-konserten som skal overta en time senere.
