Sist gang The Game, (eller Game som han ville bli kalt en periode) var i Oslo endte det opp med en slåsskamp mellom en i publikum og rapperens crew. Tidligere har det også blitt bråk på konsertene hans. Denne gangen går det roligere for seg og fra han entrer scenen har han publikum i sin hule hånd. Sentrum Scene er smekkfullt og det virker som The Game-fans fra hele landet har samlet seg i en av Tigerstaden.
Norgesvennen (som han med rette kan kalles etter å hatt konserter her i flere år), kjører på for første gang med eget band. Det består av en flittig trommis, en på bass og to personer med like mange syntzhesere hver. I tillegg har han som vanlig en dj og to hypemenn. Det merkes på låtene. Det høres bra ut, og den ellers harde rapmusikken artisten fremfører får et mer sjelfullt lydbilde, og lyder rett og slett bedre. Men noen ganger merker man at bandet overdøver artisten. Spesielt mot slutten av konserten da The Game blir mer andpusten, og må i en kort periode ta seg en pause midt på det svarte scenegulvet.
Det er 11 år siden han slapp det som på mange måter er hans beste album, The Documentary. Når han spiller sangen «Dreams» kan man ikke gjøre noe annet enn å smile bredt. Publikum synger med og det virker som alle kan den klassiske låten utenat og det løfter stemningen ytterligere.
The Game er en vandrende hitkatalog og kvelden kan virke som en evig hitkavalkade, men det fremstår aldri som et pliktløp fra artisten selv. Blant høydepunktene er «100», som passer perfekt med bandet i bakgrunnen, «My Life» og «Hate It Or Love It». Midtveis i «My Life» holder artisten en kort tale hvor han proklamerer at det er ingenting han angrer på i livet. De fleste sangene enten starter eller avsluttes med acapella og det funker til dels. Stemningen blir nedstrippet og The Game får plass til å skinne på disse partiene som kan betraktes som små pauser under konserten. Men det er også irriterende, og kun få hørt et fåtall av sangene i sin fulle lengde uten at han bryter de opp.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=b2AcxL88DoI&w=560&h=315]
I midten av settet kjører han en liten vestkyst-medley til honnør for noen av rappens store fedre. Låta som får publikum til å ta av mest er passende nok Skrillex-produserte «El Chapo», fra det nyeste dobbeltalbumet The Documentary 2 som kom ut i fjor. Refrenget og det brutale droppet som ikke blir like massivt grunnet bandet, får Sentrum Scene til å hoppe opp og ned og repetere linjene «I am a god». Under den andre fremførelsen av sangen, med et evig langt sluttparti, erklærer han at han ikke er en gud. Videre proklamerer han behovet for å ta det rolig, som oppildner publikum enda mer.
Når konserten avsluttes halvannen time etter start med «Hate It Or Love It» er ringen sluttet. Go’sangen som muligens er The Game sin største hit står som en verdig avslutning og alle synger med til musikken kuttes. Dette må være den første, men forhåpentligvis ikke den siste The Game-konsert uten slåssing i Oslo.
Andrew Mukuria
