Det er nesten nøyaktig 20 år siden Suede etter noen svært lovende singler brettet ut sitt debutalbum for en hel verden. Suede ble der og da en av de virkelig store platene i brit-popen, og holder seg fremdeles svært godt. Der kumpaner som Oasis og Blur leflet med mod og ladism var alltid Suede hakket mer pompøse og kultiverte. På en god måte. Mer Bowie enn The Kinks. Mer kunstgalleri enn pubkran.
Etter en lang pause er Suede tilbake, og artig nok finner comebacket sted akkurat samtidig som David Bowie relanserer seg selv. Artisten Suede alltid blir sammenlignet med. Og i likhet med Bowie er det et usedvanlig friskt Suede du kan bli kjent med via Bloodsports. Det er godt mulig jeg er i overkant nostalgisk, men lyden og minnene fra 1993 ligger tjukt inni Suede anno 2013.
Det handler trygt og godt fremdeles om store følelser og ren indiepop. Lyden er like spiss som i gamle dager, Brett Anderson er fremdeles midtpunktet med sin gripende vokal, mens gitarist Richard Oakes, som har vært med siden 1994, sprer sin glitrende sologitar over alle de ti låtene. Akkurat som Bernard Butler gjorde på debuten.
Det hele starter med nydelige «Barriers» som må være Suedes beste låt siden 1996, og kvaliteten følges opp med raskere «Snowblind» og intense «It Starts And Ends With You». En gammel fan puster lettet ut. Suede er tilbake, og de imponerer på de første meterne.
Suede holder oppe mesteparten av kvalitetstrykket over de førti minuttene som er Bloodsports. Til tider kan det dog bli litt vel mye når Brett Andersons vokal går helt i rødt på følelsesbarometeret i de aller mest pompøse balladene «Sometimes I Feel I’ll Float Away» og «What Are You Not Telling Me?». På min kopi er det så mye følelser i sistnevnte sang at det faktisk skurrer i høyttalerne. Men sånn er det med Suede. Det skal føles.
Bloodsports faller litt mot slutten siden Suede har valgt å samle mye av det aller mest dramatiske og rolige i platens ende. Et litt mystisk valg, siden en større blanding mellom det raske og det langsomme ville vært mer behagelig for lytteren. De rolige låtene er gode enkeltstående, men fire såre ballader på rad blir et litt anstrengende farvel. Det er heller ikke mye nytt å spore hos Suede, men så lenge sangene er såpass solide er ikke musikalsk nyvinning et savn, og Suedes smarte indiepop høres nesten like smart ut nå som for tyve år siden.
Et comeback av Suede er kanskje ikke det verden har skreket høyest etter, men når Bloodsports løfter humøret og livsgnisten gang på gang er det bare å ønske velkommen tilbake til gamle helter. Gleden er dønn på min side.
Totto Mjelde
