The Killers: Day & Age
[Island Def Jam/Universal]
Klodens mest oppskrytte band leverer sitt mest tilfredsstillende album så langt.
Jeg har aldri likt The Killers. Las Vegas-kvartetten har, fra debuten Hot Fuss (2004), visst å trykke på de rette knappene, men tross enkelte minneverdige låter og et potent uttrykk, har bandet alltid manglet sjel, substans, kjerne. The Killers lager rock for folk som ikke liker rock; tom musikk for lyttere som uansett ikke bryr seg om sånt. På det Springsteen-runkende forrigealbumet Sam’s Town (2006) flekket bandet i tillegg sine opportunistiske tenner med gruoppvekkende resultat.
Det er imidlertid et annet, langt mer sammensatt Killers som møter verden med Day & Age. Uttrykket er mindre monomant, og låtene føles av den grunn mer organiske og utvungne – her lekes det med sofistikert, stadionvennlig poprock i alskens ulike sjatteringer, fra akustisk bossanova i ”I Can’t Stay” via subtil afromessing (”This Is Your Life”) til det nærmeste Brandon Flowers og hans tre kritthvite kompanjonger noensinne kommer funk (”Joy Ride”). Legg til sterke nikk til U2, The Cure og annen populær, lett dvelende åttitallspop, og det begynner å ligne noe.
«Joy Ride»:
Singelen ”Human”, som inneholder årets mest forvirrende (og muligens også åndssvake) tekstlinje, er fortsatt ugrei – den har like fullt herjet hjernebarken de siste ukene, uten tegn til å ville stanse med det første. Og der har du The Killers: Langt ifra alt de foretar seg henger på greip, og enkelte cheesy tilbøyeligheter og tåpelige påfunn står ikke til å redde. Men stort sett føles det meste på Day & Age både logisk, fengende og akkurat passe skamløst. Og tross fraværet av en virkelig gigantisk singel: Lett å like, umulig å hate og en klar karrieretopp.
Marius Asp
