«Popsensasjon», «en av vårens mest spennende debutanter», «et populærmusikalsk fyrverkeri». Lovordene var ikke akkurat milde da britisk-norske Lucy Swann debuterte med La Petite Mort i 2010.
For fansen hun trollbandt den gang må de siste syv årene ha vært en tålmodighetsprøve i påvente av det neste kapittelet i karrieren hennes. Det er det klart for nå. Men før oppfølgeren Blue Indigo, Violet and Death slippes neste år, er første smakebit «Foreign Bodies».
❤️ Elsker ❤️
«Foreign Bodies» vekker umiddelbart appetitten fra begynnelsen med sin kule og organiske kombinasjon av perkusjon og bass. Måten Swann synger på, samt hvordan vokalen brukes produksjonsmessig, skaper en stilig og interessant dynamikk. I tillegg bygger en dyp blåserekke ytterligere spenning på enkelte steder i låta. Dette er ting som gjør at jeg knytter store forventninger til hvordan resten av låta utarter seg.
? Elsker ikke ?
I kontrast til hvor snedig verset er, innfrir ikke refrenget helt og holdent. For det første er ikke det like oppfinnsomt som verset, som gjør det mindre gøy å høre på. For det andre føles ikke disse seksjonene, med blåserekke-partiet, helt kompatible. Med det mener jeg at de har stilmessige forskjeller som gjør at de ikke passer like naturlig sammen som de burde. Det gjør låta mer uforutsigbar, ja, men samtidig en smule rotete.
Med sin brå avslutning virker det som det kunne vært mer kjøtt på beinet, men som er skrapt vekk for å få låta til å passe inn i singel-formatet. Det er litt synd, for Swann er på sporet av noe her.
Nicolay Woldsdal
