Alfaulven Tyler er mer konsentrert enn noensinne. Man holder tritt med tankegangen til 22-åringen, nå som han har skrudd de morbide bildene han ofte maler ned et hakk. Rapperens tredje solofremstøt er det tydeligste i rekken så langt.
På Wolf hører vi selvfølgelig fortsatt Tylers veldokumenterte forkjælighet for horroren. Banale utbasuneringer om misogyni og en verden i brann er effektivt, men utblåsningene er sporadiske. Gledelig nok tilegner rapperen mye plass til å skissere håpet, der han blant annet åpner opp om kjærlighet (“IFHY”, “Answer”) og trøblete familie- og fanforhold (“Colossus”).
Se og les: Vi møtte Odd Future på Øyafestivalen 2012 | Anmeldelse av Odd Future på Øya 2012 | Anmeldelse av Odd Future på Hovefestivalen 2011
“IFHY”:
Han unngår å virke emosjonelt avstumpet. På Wolf virker rapperen tvert imot – tro det eller ei – sympatisk.
Tyler, The Creator har tatt store steg som produsent og rapper. Som et barn av Neptunes-generasjonen viderefører den unge California-mannen de flate, dunkende trommene og synthdrevne basslinjene. Behagelige blipp-blopp-lyder og klokkespill-aktige melodier (“Treehome95”) oppleves forenlig med den relativt aggressive singelen “Domo23”. Det føles aldri som et umotivert grep, til tross for disse ytterpunktene.
Og sånn balanseres Wolf. En av rapverdens mest distinkte stemmer vekter melodiharmonier («PartyIsntOver/Campfire/Bimmer») og hissige crew tracks («Trashwang»). Han kler begge roller: Febrilsk og myk. Kunsten å formidle angst (“Pigs”) og samtidig skildre gode stunder er ingen enkel sak, og Tyler, The Creator, en rapteknisk dyktig kis, balanserer på et knivsegg gjennom hele utgivelsen. Heldigvis med stor stødighet.
Ali R. S. Pour
