Bigbangs lefling med norsk folkemusikk har vært mye omtalt, og dukker nå endelig opp på The Oslo Bowl. Men alle som fryktet – eller gledet seg til – at trioen skulle gå fullstendig folk på oss, vil fremdeles kjenne igjen bandet Bigbang.
De nordiske folkelige elementene er definitivt tilstede, men overskygger ikke rockeuttrykket som vi kjenner så godt. Fiolin, kantele og fele er snarere tillegg som fører Bigbang til nye fronter musikalsk, uten at dette virker forstyrrende eller påtatt. Nesten hele albumet er spilt inn i Øystein Grenis nye hjemby Los Angeles, og låter også varmt, samtidig som tekstene og folkelementene holder bandet i Skandinavia.
The Oslo Bowl er allerede omtalt med ekstremt rosende ord i andre anmeldelser, men etter en helg med svært mange spillinger av Bigbangs nye er det en del av sangene som ikke tåler gjentatte lyttinger like godt.
Det starter fremragende med «Like Americans Do», som var første låt ut fra albumet i fjor. Den gangen gjorde ikke sangen veldig inntrykk, men i albumkontekst setter de nesten fem minuttene med behagelig poprock et godt fokus for resten av reisen. I åpningen klarer Bigbang perfekt å blande det folkelige (via kantele og fele) med sitt eget uttrykk. «Like Americans Do» blir bedre og bedre for hver eneste gang jeg hører den, og er en formidabel start.
«Little Heart Bomb» følger opp med sedvanlig Bigbang-lyd og tekstlig kjærlighet. En enkel rocker som til og med barn vil like, som bevist gjennom min lille sønns aksept («denne sangen var kul») fra baksetet. Tittelsporet opprettholder kvaliteten med en god folkrock-stomp og Lissie på passende gjestevokal, mens den Traveling Wilburys-aktige «Lazy Eye» oser av sommerlig sjarm. Fire låter som høres ut som starten på en norsk klassiker.
Så begynner rusket i maskineriet for min del. «Love Today» er ikke dårlig som låt, men har en slags løs og jovial jam-følelse som gjør at den aldri helt fester seg like godt som de fire første. Rolige «In The Evening» starter meget pent, men roter seg litt vekk i en to minutters avslutning med sår saksofon. Vakkert både en og to og tre ganger, men ikke så innbydende etter ti spillinger. «Dandelions» låser seg inn i en groove som blir litt kjedelig i lengden, og de tre minuttene med høye trommer, lav vokal og Spiritualized-orgel i «The World Is A Drumkit» er en god gammeldags skippelåt. Sikkert et artig påfunn i studio, men i andre enden en sær opplevelse for lytteren.
Derfor er det godt at Linnea Dale og Øystein Greni gjør en vidunderlig duett midt inne i albumets andre del i poppete «No Place Nowhere» som dundrer inn som platens høydepunkt for meg. I tillegg hever «Black Lights» også avslutningen som en spenstig god gammeldags Bigbang-låt, før vi sendes videre i livet – eller tilbake til start – med vare «Song».
Ideen med å benytte seg av norske (og amerikanske) folkemusikere er ikke det som svekker The Oslo Bowl. Tvert imot er blandingskonseptet spennende og godt gjennomført. Samtidig vitner fornyelsen om et band som er lysten på å bevege seg videre. Problemet er at en del av selve låtmaterialet er for utflytende og ufokusert.
The Oslo Bowl er et veldig rolig, men også ganske så godt album, som du trygt kan gi sjansen om du liker det Bigbang har gjort tidligere. Som alltid med strålende musikalske detaljer, og som helhet verken avskrekkende eller stillestående, rent Bigbang-messig. Men klassiker-statusen som andre presser på albumet virker overilt.
Totto Mjelde
