Rett etter å ha fremført «Dooo It», åpningslåten på hennes femte album i rekken, på MTV Video Music Awards lanserte Tennessee-artisten albumet Miley Cyrus And Her Dead Petz. Både hiphop-produsenten Mike Will Made-It og The Flaming Lips-frontfigur Wayne Coyne har produsert store deler, så her får man sjangerkrysninger over en lav sko.
Hør albumet her.
P3s anmelder Jørgen Hegstad lyttet igjennom og skrev ned førsteinntrykket samtidig. Da vi spurte Jørgen om å trille en terning, så fikk vi beskjed om at det var «helt umulig å si. Kanskje 5, kanskje 2.».
1. «Dooo It»
«Yeah I smoke pot», sier hun. Jeg må visst se videoen her. Wayne Coyne er alltid gøy. Fin låt, da. Dissonant. Et par umotiverte yo-er spres utover der. Virker lenger enn den er (3:38). Hva synes pappaen om all denne dopbruken? Leken. Undres hvordan denne lekenheten utarter. Mange låter her. Og Ariel Pink er med mot slutten.
2. «Karen Don’t Be Sad»
Space-ballade. Fin. Veldig fin. Åttitalls-ekko. Hører tydelig at Wayne Coyne har vært med som låtskriver her, det er mange Yoshimi Battles The Pink Robots-triks rundt forbi. Nydelig. Coyne er jo egentlig en hitlåtskriver. Mellom alt annet. Litt sånn preset-avsmak av trommelydene av og til. Men allikevel delikat.
3. «The Floyd Song aka. Sunrise»
Fortsetter der «Karen» slapp. Enda mer demopreg, spesielt når stemmen ikke holder helt inn når hun jobber rundt i de høye tonene. Kanskje litt lettvint melodi. «I don’t wanna live without my flower», tror jeg hun synger. Går ut fra at dette er en dopreferanse snarere enn en underlivsmetafor. Ser nå at Dennis Coyne er med, det kan forklare den Pink Floyd-referansen i tittelen siden de spilte en hel konsert med kun Dark Side Of The Moon-covers. Har ikke hørt den. Viser seg at den kanskje heller handler om at hun hadde en hund som het Floyd som døde. Ja, ja.
4. «Something About Space Dude»
Kunne jobbet mer med tittelen her. Det blir også klart at «Dooo It» foreløpig var en avledningsmanøver. Temmelig nedpå saker, dette. Nå begynner jeg å lure på om tekstene stort sett er impro. Og hun er ikke nødvendigvis noen ordsmed av rang. Ordet «something» er gjennomgående. Og noe med noen drømmer og noe annet.
5. «Space Bootz»
Høres umiddelbart mer produsert ut. Denne gangen positivt ment. Ser her den er produsert av en fyr som heter Oren Yoel. Igjen er det noe greier med «smokin’ my weed». Samt: «You’re so cute in your space suit and your space bootz, space dude». Det er mye narkobruk i teksten her nå. Muligens den dølleste tematikken som finnes, men det er kanskje bare meg. Godkjent låt til tross for vås og overfladisk selvransakelse. Tidlig i albumet ennå, men det er mye potensiale her som føles noe uforløst.
6. «Fuckin Fucked Up»
Heldigvis bare et slags interludium. Hadde allikevel satt pris på om det hadde vært utelatt.
7. «BB Talk»
Det viste seg at det interludiet sampler åpningsstrofen i denne låten. Enda en grunn til å utelate #6. Oren Yoel er på banen igjen. Flink han. Denne handler blant annet om at når hun sender en emoji med en ape som holder hendene over øynene, så betyr det at hun skjemmes. Grei monolog.
8. «Fweaky»
Her er Mike Will Made-It med. Ikke hans spenstigste stund. Nå er vi tilbake til space-balladene igjen. Hun har utrolig lite å synge om. Nå beretter hun at hun har spist noen piller og laller rundt. Oppriktig talt noe av det kjedeligste jeg har hørt.
9. «Bang Me Box»
Tror vi skal under trusestrikken igjen. Mike Will Made-It her også. Nokså sikker på at hun synger «I want you to bang my box». Morsommere produksjon denne gang. Fin basslyd. Albumbeste så langt.
10. «Milky Milky Milk»
Coyne-slekten er tilbake igjen. Potent midtempo. Nå har jeg sluttet å høre etter tekstene, for isolert sett er dette melodisk ganske fint. Tankene går litt til Foxygen-albumet fra i fjor; det også dobbeltalbum-lengde og surrete. Foreløpig er Mileys litt bedre. Dette kunne uten problemer vært en låt på Embryonic.
11. «Cyrus Skies»
Her er hun god. Vi er i Lana del Rey-land, og det funker bra. Best så langt. Ullen produksjon, kler låta.
12. «Slab Of Butter (Scorpion)»
Store forventninger til denne, fordi Sarah fra Phantogram er med – et band jeg har likt godt. Jajaja. Denne er artig. Fengende og bakpå. Jeg visste ikke all verdens om Miley fra før, unntatt at hun satt på den kula og at hun har et par ålreite hits, men jeg liker at hun er annerledes. Tilgjort eller ei.
13. «I’m So Drunk»
46 sekunder.
14. «I Forgive Yiew»
Enda en velprodusert poplåt. Begynner å sette pris på antall låter nå, faktisk. Havner i en slags zen.
15. «I Get So Scared»
Ut fra forrige tittel er første skuffelse at hun ikke staver «scared» «scairt». Fin ballade. Minner en god del om det underkjente bandet Acrylics.
16. «Lighter»
Hun blir mer og mer fokusert utover albumet, interessant nok. Nå er også tekstene ålreite her. Selvfølgelig implementerer hun også her noe hasj-greier, så metaforene blandes litt sammen utover. Litt kjedelig at hun må si «Mike Will Made-It» på hver låt han er med på. Men, det er klart, det er jo et verktøy for å holde oversikten over hvem som gjør hva.
17. «Tangerine»
Big Sean er med. Blir ikke introdusert. Veldig coynesk tekstmateriale her: «The sun is a giant space ship tangerine, it shoots out rays of hopeful golden morphine». Tar nesten tre minutter for Sean kommer inn. I samme modus som Miley.
18. «Tiger Dreams»
Her er Ariel Pink gjest. Ikke en utydelig kopling, spesielt dersom man er enig i Foxygen-referansen tidligere. En styrke at disse rolige balladene, som utgjør brorparten av plata foreløpig, er temmelig appellerende. Må lete litt for å finne Ariel, men han dukker opp baki der, samt med noe lalala-greier mot slutten.
19. «Evil Is But A Shadow»
Begynner å nå en viss metning nå, merker jeg. Dette til tross for det «Prince Igor»-aktige synthfløyteriffet. Vanskelig å skille alle Flaming Lips-låtene fra hverandre.
20. «1 Sun»
Og derfor er denne frisk. Opptempo. Igjen med Oren Yoel som produsent, som trygt kan sies å gjøre best jobb håndverksmessig på albumet.
21. «Pawlow The Blowfish»
«How can I love someone I’ve never touched, you lived under the water, but I love you so much”. “You never been on land, and you’ve never seen the sky. You don’t know what a cloud is”. Hadde det vært tidligere i albumet hadde jeg trodd dette var en metafor, men etter smellen med Floyd er jeg temmelig sikker på at dette er en låt om en fisk som en av Mileys venner spiste som sushi på en restaurant. Har vært borti verre tema.
22. «Miley Tibetan Bowlzzz»
Denne er innspilt av faren hennes, ser jeg. Ikke all verdens til innsats. To minutter med strykere og tilløp til nynning.
23. «Twinkle Song»
Hun avslutter sterkt. Her snakkes det om drømmer som involverer safari, David Bowie som skateboardinstruktør, en Ikaros-aktig helikoptertur og en del andre ting. Vittig pianoballade med stikk av en slags kaleidoskopisk tristesse og hennes beste vokalprestasjon. «What does it all mean?» spør hun. Tror ikke jeg er rett person til å svare på dét, men innblikket er fascinerende. Jeg aner ikke hva jeg sitter igjen med etter denne første lytten, men det er i hvert fall vanskelig å forholde seg uberørt.
