Så var punkeren helt ute av sekken. Frank Carter frontet det ville engelske bandet Gallows gjennom to sterke album som ga mange troen tilbake på punk som sjanger, men sluttet fordi han var lei av å synge om hat og opprør. Dermed laget Carter sitt eget band, Pure Love, der de musikalske dryppene hintet om stor og ufarlig rock mer enn om den rabiate vokalisten som oftere gikk av scenen med blod på knoker og kinn enn uten.
Debutalbumet Anthems er definitivt ikke for dere der ute som sverger til punkens lyriske bravader og musikalske regler, og Pure Love bør ikke sammenlignes med Gallows i det hele tatt, ettersom gruppene befinner seg milevis fra hverandre i alt. Nærest Gallows er Pure Love i ”Riot Song”, men selv om det handler om flammer og opptøyer i England, høres låten trygg og snill ut. Uten at det er negativt.
Pure Love lager ekstremt melodiøs rock med fokus på den store og feite lyden og de stratosfæriske refrengene. I en britisk tradisjon kan Pure Love sammenlignes med band som Manic Street Preachers, Stereophonics og ikke minst melodiøse Shed Seven fra det glade 90-tall. Mindre ambisiøse og progressive enn Biffy Clyro, men i samme musikalske sjanger. Det handler om rock som lett kan likes av et stort publikum. Du finner få skarpe kanter på Anthems, og lite galskap i stemmen til Carter som gjør seg overraskende bra til den nye stilen.
Men selv om Frank har lagt vekk opprøret bør ikke Pure Love avfeies. Debuten inneholder mye jovial musikk som kan glede mange. «I’m so sick of singing about hate, it’s never gonna make a change» synger Carter i “Bury My Bones”, og hiver seg inn i sitt nye overmelodiøse liv som vokalist med god iver. Flere ganger fungerer de korte poprockerne godt, som i nettopp ”Bury My Bones”, i svært radiovennlige ”The Hits” (med Brian May-lignende gitarsolo), i den enormt stilige og hakkete ”Handsome Devils Club”, og i nettopp ”Riot Song” som sender barndomsminner om salige The Alarm frem i pannen.
Ofte løper likevel Pure Love blindt rett i fellen og blir trauste. Tittelsporet er så grandiost at det går Coldplay i næringen og ender opp som et platt musikalnummer, ”Beach Of Diamonds” er Stereophonics, og ”March Of The Pilgrims” fremstår så gigantisk med strykere og følelser at U2-ballongen sprekker rett på den tatoverte halsen til Frank.
På sitt beste lager Pure Love rockehits av godt gammelt kaliber, på sitt verste er hele opplegget så kleint at jeg krøker meg i kontorstolen. Ikke forvent deg galskap. Ikke let etter overraskende vendinger og finter. Forvent deg steril rock og et ærlig forsøk på stilendring. Og bare forventningene er riktige kan Anthems fort bli en liten vår-favoritt hos de av dere som liker rocken florlett. Hvertfall om du velger vekk noen av låtene.
Av og til skal musikk bare være moro, og Pure Love høres ut som om de har nettopp det. Jeg vil ha det moro, jeg også, men Pure Love lar meg bare delta sporadisk denne gangen. Frank Carter har tørket blodet av knokene og laget tre av de beste rockerne så langt i 2013 med ”Handsome Devils Club”, ”The Hits” og ”Riot Song”. Ta ti minutter på en filtjeneste nær deg for å kjenne på den rene kjærligheten, men vit at resten av albumet er langt mindre engasjerende.
Totto Mjelde
