Kombinasjonen av musikkglede og uskyldig sjarm har tatt britiske One Direction langt. De fem bandmedlemmene deltok opprinnelig i talentshowet X Factor som soloartister i 2010, men ble satt sammen til et boyband av dommer og musikkbransje-ringrev Simon Cowell.
Alle fem har riktignok et visst talent for sang og underholdning, men det er langt fra noen brannfakkel å påstå at de ikke ville ha lyktes i et musikksegment som ikke er bygd rundt underholdningsverdi og produkt-tankegang.
Four er One Directions fjerde album. Gjennom de tre foregående har de bevist hvor uviktig albumet egentlig er i deres segment. Singler som «What Makes You Beautiful», «Story Of My Life» og «Live While We’re Young» har bidratt til at de har lyktes. Ellers har de aller fleste av låtene på albumene de har gitt ut ved et års mellomrom gått i glemmeboken.
Vel så viktig for suksessen til One Direction er merkevarebyggingen. De fem (og apparatet rundt dem) har knekt boybandkoden – de er alle sjarmerende, tilsynelatende godhjertede og opptatt av å ta vare på fansen – men de er også fem forskjellige typer som representerer ulike egenskaper.
I videoen til ferske «Steal My Girl» får de til og med utdelt slike egenskaper, helt eksplisitt. Sammen med overraskende kvaliteter som liveband (les: musikkglede og takknemlighet for suksessen) har det vært nok til at de har blitt blant verdens største ungdomsidoler.
«Steal My Girl»:
Frem til den siste tida har One Directions fasade holdt seg plettfri. Gruppas indre liv har tilsynelatende vært harmonisk. Selv om Harry Styles tidlig stakk seg ut som den mest populære, har alle fått skinne – og eventuelle intriger har ikke nådd utenfor den innerste sirkelen. I mai begynte imidlertid ting å skje. En video av Zayn Malik og Louis Tomlinson som filmet at de røykte en joint havnet på internett.
Siden den gang har ryktene om at Malik har dopproblemer og er på vei ut av bandet florert. Det ville i så fall være et tap for One Direction. Han er, både live og på Four, den som synger best, og dermed nok har størst potensiale som soloartist. Denne uka gjorde han sin første offentlige opptreden med de fire andre etter å ha avlyst flere avtaler, angivelig på grunn av mageproblemer.
Det har også vært spekulert i hvorvidt – eller hvor lenge – bandet kommer til å fortsette. Akkurat som hos konkurrenten Justin Bieber er det vanskelig å holde på den unge appellen og det uskyldige imaget når man selv er i ferd med å bli voksen. På et eller annet tidspunkt vil de vokse seg ut av boybandformatet. Allikevel er nok ikke noen oppløsning å forvente med det aller første – bandet har planlagt en stor turné neste år, og spiller i Oslo 19. juni.
Musikalsk sett er One Direction, også i denne omgangen, best i låtene der gleden slipper gjennom. «Where Do Broken Hearts Go», «Clouds», «Stockholm Syndrome» og «No Control» er lekne poplåter med smittende glede og sjarm, som føles skreddersydde for bandet scenetekke.
Albumet henter inspirasjon fra ulike suksesser i pophistorien. «Fireproof» lener seg mot det tidsriktige Fleetwood Mac-drivet, mens singelen «Steal My Girl» bygger seg opp med svære synther, og er utvilsomt inspirert av Journeys 1981-hit «Don’t Stop Believing». Referanseleken gir dem et noe modnere uttrykk enn tidligere, selv om bandet jevnt over fremdeles er overraskende pregløse, suksessen tatt i betraktning.
Småfrekke «No Control» er albumets største overraskelse. Den kanaliserer energi med The Strokes-gitar og byr på en langt frekkere tekst enn One Direction har gitt oss tidligere. Linjer som » Waking up/Beside you I’m a loaded gun/I can’t contain this anymore/I’m all yours» er vanskelig å tolke som noe annet enn et forsøk på å vise at bandet er i ferd med å bli voksne, og vil distansere seg både fra det uskyldige stempelet og de yngste lytterne.
Det ungdommelige overskuddet tvinger seg gjennom i noen av de mer energiske låtene, og løfter helhetsinntrykket. Andre ganger er Four et kremeksempel på musikk som ikke makter å bevege i noen som helst retning. Og når det kommer til musikk er både kjærlighet og hat mer verdifulle følelser enn kjedsomhet.
Akkurat som under konserten i Telenor Arena i fjor er balladene den største utfordringen på Four. Både innholdet og fremføringen av låter som «Spaces» og «Night Changes» er tamme saker som gjør det verdt å stille spørsmålet om hvorfor One Direction, med sine fans fra internettgenerasjonen, fremdeles gir ut musikk i albumformatet. Litt for mange av låtene oppleves nemlig som annenrangs fyll. Det er dumt – for de beste på låtene på Four bidrar til å øke forståelsen for One Directions enorme suksess.
Trine Aandahl
