Det amerikanske bandet Kylesa har de siste årene seilt opp som en av de mest interessante avsenderne av tung kvalitetsrock. Sammen med band som Mastodon (som var de første Kylesa spilte med live) og Baroness blander Kylesa så mange sjangre at det er vanskelig å finne en dekkende beskrivelse for hva de egentlig holder på med.
I den ene enden har de sørstatenes rockearv i hele sjelen og uttrykket sitt, men dette blandes med progressive elementer, sludgens tyngde og skittenhet, stoner-riff, punkens pasjon, shoegazingens svevende lydbilde og metalens hoderistende stemning. Kylesa blander alt sammen med en forrykende kraft og vilje.
Med seg fra den alternative rocken har Kylesa mantraet om at musikken er viktigere enn utøvernes personlighet. I Kylesa finnes ingen stjerner eller rampelys-søkere, men denne gangen er det gitarist Laura Pleasants som skinner skarpest. Tidligere har hun bidratt med litt vokal og mye gitar, men på Ultraviolet skyves hun lenger frem med hovedvokal og/eller koring på alle låtene. Mer av Laura overalt.
Resultatet er et enda bedre band. For det er når Laura Pleasants og Phillip Cope deler på vokaljobben i samme sang – og synger og skriker mot hverandre, eller korer på hverandres linjer – at Kylesa virkelig tar musikken sin til nye høyder.
Starten med «Exhale» og «Unspoken» er helt vilt tøff, og følges opp – og vel så det – utover albumet. Med stadige overraskende elementer og løsninger i låtene, og god spredning i oppbygning av musikken, er det ytterst få steder der jeg som lytter faller av. «Vulture’s Landing» og «Quicksand» som dukker opp mot slutten er de eneste sangene som ikke føles som en umiddelbar seier med sin litt vel ivrige fortellerkunst. Ellers er det nytelse på nytelse for de der ute som liker tung rock der ikke alt er standardisert og formelbasert.
«Unspoken»:
Låter som lett kunne vært doblet i tid klokker inn på tre-fire minutter, noe som fører til at hele Ultraviolet føles som et konstant bombardement på sanser, følelser og tanker. Det har sjelden vært enklere å forsvinne inn i musikk og bli der. Totalt oppslukende. Ultraviolet er så svevende, hard og vakker at jeg blir litt rørt, og er en fortjent tung triumf fra et av rockens mest undervurderte band.
Totto Mjelde
