Ah, råkkenroll. Denne en gang så vitale sjangeren, som nå først og fremst gir assosiasjoner til øl- og sur-maga boomer-gubber i skinnjakker. Sjangeren er erklært død og gjenoppstått mange flere ganger enn Jesus, og etter hip-hopens inntog i hovedstrømmen for drøyt ti år siden, har det vel stort sett vært konsensus om at den i alle fall sliter med demens.
Men frykt ikke, Brenn er her for å «redde rocken fra å falle utenfor popkulturens søkelys i årene fremover», ifølge deres egen Facebook-bio.
For min del driter jeg i om rocken dør, så lenge Brenn. lever.
For selv om det de leverer i Malakoff-teltet har tunge referanser til for eksempel 90-tallsgrunge, er både musikken og sceneopptreden deres særegen, tidsriktig og etterlengtet. Vokalist Edvard Smith er som en liten Kurt Cobain, men forfriskende nok ikke like deprimerende. Det amerikanske garagepønk-bandet Fidlar kanskje kan være en mer moderne referanse, men Brenn. overgår disse hva det gjelder sjanger-originalitet og lekenhet.
Fordi der Fidlar, så vel som gårsdagens Blomst-konsert, er gode eksempler på samtidige band som først og fremst gjør sjanger-øvelser for et nytt, ungt publikum, tilfører Brenn. elementer som gjør at konserten ikke kun føles som et gøyalt museumsbesøk.
De forholder seg til rockeklisjeene med snert og et utall infall fra all verdens steder — som på villbass-låta «Picasso», der gitaristen like greit sniker inn et aldri så lite «Sweet child o’ mine»-stikk. Frekt!
Eller når det utvikler seg en circle-pit under mellomspillet på sistelåta «Du og jeg», og bandet stopper låta akkurat i det de er i ferd med å barke sammen — bare for å sette i gang «Sweet Home Alabama» og si takk for seg. Det vitner om overskudd og lekenhet som sjangeren trenger.
Riktignok rekker bandet kun å spille syv låter, men samtlige er gjennomført dynamiske: Fulle av imponerende temposkifter, eksplosiv energi og snertne detaljer, men aldri på bekostning av pop-teften. Her er det smarte tekster og allsangrefrenger i fleng, noe publikum også ser til å anerkjenne. Fra andre låt ut, Ukas Urørt-låta «Juli», er det moshpit i teltet — en moshpit som sakte men sikkert utvider seg i løpet av settet.
At de tar seg god tid og famler med stemming mellom låtene gjør ingenting når kjemien både innad i bandet og ut mot publikum er så god. Brenn. er opprinnelig en duo bestående av bestevennene/romkameratene Smith og trommis Rémy Malchère, og vennskapet er både morsomt og søtt å være vitne til. På scenen får de i tillegg selskap av tre medlemmer til, der bassisten visstnok gjør sin første konsert med bandet. Det merkes ikke, foråsirresånn.
Noe av sjarmen ligger selvfølgelig i den intime og svette teltscenen («Svett er fett!», som en entusiastisk publikummer roper). Det er ikke selvsagt at det vil gjøre saken bedre når bandet etterhvert går over til å spille større scener.
Det vil tiden vise. For akkurat her, akkurat nå er det dette som er rock. Ordentlig velspilt, original og ikke minst relevant norsk rock, faktisk. Det føles fint.
