Brødrene Guy og Howard Lawrence er unge, britiske og på alles lepper. For selv om det bare er tre år siden eldstemann Guy ble gammel nok til å gå ut på byen og bli inspirert av elektronisk musikk, har de i løpet av disse årene pustet nytt liv i den britiske klubbmusikken. Ut med dubstepen, inn med en elegant og sjelfull revitalisering av britisk house og garage med sterk popsensibilitet.
Det tok ikke langt tid fra Disclosure la henholdvis indierocken og J Dilla-besettelsen på hylla til fordel for å produsere bemerkelsesverdig musikk. Med sterke remikser og spennende egenproduserte låter med et tydelig uttrykk applauderte flere og flere deres vri på den britiske elektroniske musikktradisjonen. Og med singlene «Latch» og «White Noise» satte de spor på hitlistene i hjemlandet og ble plukket opp av radio og et bredere publikum utenfor England.
Debutalbumet Settle åpnes av klubbsporet «When A Fire Starts To Burn», som med sin funky housebeat og sample av en motivasjonstale viser at Disclosure byr på mer enn bare poplåter. Sammen med «Grab Her» er dette det sporet som skiller seg mest ut på et album sterkt preget av Lawrence-brødrenes evne til å skape sterke melodier. Likevel passer de utmerket inn, både i kraft av hvor mektige de er og som brytninger på albumet. I tillegg viser disse låtene at Disclosure anerkjenner betydningen av en real dansegulv-banger.
[soundcloud url=»http://api.soundcloud.com/tracks/93555520″ params=»» width=» 100%» height=»166″ iframe=»true» /]
Lillebror Howard viser seg også som en sterk vokalist – og synger selv på flere spor («F For You», «Stimulation», «Second Chance»). Jessie Ware tropper opp som duettpartner på «Confess To Me», en låt som med kombinasjonen av pen vokal og skitten, nesten stygg synth byr på en deilig dose motstand. Og der Howard ikke synger selv har Disclosure hanket inn et sterkt lag av London-baserte vokalister.
Der de aller fleste av disse låtene er smakfulle elektropop-perler med spretne basslinjer, ledet an av Aluna Francis sitt bidrag på «White Noise», Sam Smith på «Latch» og Eliza Doolittle på «You & Me», er Jamie Woon («January») den eneste som ikke klarer å imponere. Både låten i seg selv og Woons tilstedeværelse er kun et skuldertrekk og seks unødvendige minutter som burde vært skrelt bort fra et album som strekker seg over en time.
Sistesporet «Help Me Lose My Mind» er et desidert høydepunkt, og en av de vakreste låtene jeg har hørt i år. London Grammar-vokalist Hannah Reid (forøvrig et band som garantert kommer til å utmerke seg på egenhånd i 2013) bidrar her til å skape pur magi på en dansegulvballade som både har gitt meg følelsen av komplett lykke og fått meg til å begynne å gråte i løpet av en helg med Settle på øret.
Det er mye som er fascinerende med Settle: De sterke refrengene, sjangermiksen som oser av kjærlighet for britisk klubbmusikkhistorie, den ekstremt sofistikerte produksjonen og de elegante detaljene i det som allerede kan kalles Disclosures signaturlyd. Det aller mest fascinerende er likevel at de som har skrevet og produsert disse låtene er to brødre på 21 og 19 år, som på tross av både alder og at de ikke begynte med dette før for tre år siden har endt opp med å bli best i klassen.
Marie Komissar
