John Mayer er det eneste navnet på årets Norwegian Wood-plakat som har klart å fylle Frognerbadet til randen, og også den eneste som hilses velkommen – henslengt og iført en fotsid slåbrok – med krakilsk jubel. Kent-fansen fikk naturligvis det de ville ha (og muligens mer enn nok av det) på et utsolgt Sentrum Scene for en drøy måned siden, mens den myke indiekjernen som kretser rundt Arcade Fire ikke hadde mobilisert seg for fullt i denne omgang.
Amerikanerens appell er imidlertid langt bredere, og åpenbart riktigere for det notorisk «voksne» Norwegian Wood-publikummet. Mens hans dype fotfeste i den amerikanske blueskulturen tiltaler både mødre og (primært) fedre – er han først og fremst mer enn kjekk, radiovennlig og funky nok til å smelte unge musikkhjerter med en større forkjærlighet for Frank Ocean enn Eric Clapton.
I så måte er like deler solskinnskåte som gitarknullende «I Don’t Trust Myself (With Loving You)» et tidlig høydepunkt. En manns gitarsolo er gjerne en annens gitarrunk, men her får selv skeptikerne seg en salig røsk i fletta; de mange Jimi Hendrix-sammenligningene er kanskje billige, men for all del berettigede.
Sammen med fantastiske «Slow Dancing In a Burning Room» – også fra kataloghøydaren Contiuum – er imidlertid «I Don’t Trust Myself» et av konsertens rene neosoul-unntak. Stort sett lener nemlig Mayer seg knallstødig på det mest melodiske kvarteret av sørstatsrockarven. Påfølgende «Half of My Heart» faller ikke langt fra stammen Taylor Swift dingler på, mens «Belief» byr på gitarslikkingen ungfolene sannsynligvis ikke har fått med seg fra flere av festivalens mer gubbete gitarhelt-bookinger.
Den helakustiske midtsekvensen med «Your Body Is Wonderland», «Neon» og Tom Petty-tolkningen «Free Fallin'» er imidlertid blant de låtene publikum virkelig sitrer etter, og Mayer sørger også her for minimalt med årsaker til å vende hjem skuffet. Tre låter er riktignok det lengste én mann og hans kassegitar kan bære en fullverdig konsert på sine skuldre, og han vet det godt selv – da bandet returnerer forteller han herlig nonsjalant at «I just took a look at the rest of the setlist and it looks great. Really great».
Og han har ganske så rett: Både «Waiting» og «Dear Marie» – som låter temmelig tamme på plate, i hvert fall i mine ører – tar seg eksepsjonelt godt ut på scenen. Allsangspartiet på sistnevnte varer helt til Mayer & Co. vender tilbake fra ekstranummerspausen og fortsetter nærmest helt inn i avsluttende «Gravity». I slike øyeblikk kommer man umulig unna følelsen av å overvære et baptistisk vekkelsesmøte – med en karismatisk Pastor Mayer i stålkontroll på scenen, spøkende om noe så dekadent som å ha betalt 15000 laks for å få en fyr til å ta en såkalt #helicopterselfie av ham.
Sånt reiser nok likevel et vesentlig poeng ved John Mayer: Ofte ligger energien kun og lusker rundt i skyggene på innspillingene hans, hvorpå den ikke får slå ut i full blomst før låtene plasseres på en scene – uten at det nødvendigvis er noe galt i det. Hvis ikke noe uforutsett skulle skje på veien over høyfjellet: Bergenserne kan med andre ord virkelig se frem til 36-åringen inntar byen deres i morgen kveld.
Kim Klev
