I forkant av sitt nye album gikk den svenske DJ-stjernen Tim Bergling (26), bedre kjent som Avicii, stort ut og annonserte planer om et rockealbum, med bidrag fra blant andre Jon Bon Jovi og tidligere medlemmer av System Of A Down. Dét ble ikke tilfellet med Stories – men albumet byr på en hel mengde andre samarbeidspartnere. Under kan du lese hvordan albumet oppleves låt for låt første gang det treffer øregangene.
1: «Waiting For Love»:
Piano-techno med åttitallsvibb og en enormt insisterende vokalist med et mål for øyet: allsang! I kjent Avicii-stil bygger låta seg opp mot et uunngåelig take-off, med et par finter underveis. Ingen kan nekte for at svensken har bygget karrieren på relativt formelbasert musikk, og denne låta er intet unntak. Den er middels fengende, men langt unna de mest umiddelbare farsottene Avicii har på CV-en. Men det er utvilsomt noe alle kan hoppe i takt til.
2: «Talk To Myself»:
Trommeintroen er den første svake hentydningen til rocke-planene Avicii har flagget for dette albumet. Øyeblikket varer ikke mange sekunder, før låta går over i noe hakket mer minimalistisk enn denne DJ-en vanligvis bedriver. Utover kommer flere elementer til. Her er både smak av tropisk house à la Kygo og et stort refreng. Låta er langt fra spennende, men veldig jovial. Kan nok bli en vinner på neste sommers stadionjobber.
3: «Touch Me»:
Det er ikke bare fargene på coveret som sender tankene til 80-tallet. Her er det både en artig basslinje og et spennende vokalist-valg i form av Celeste Waites kraftfulle soul-stemme. Albumbeste så langt – Avicii beveger seg tilsynelatende utenfor komfortsonen, og det fortjener han litt skryt for.
4: «Ten More Days»:
Låta starter akustisk, i Mumford & Sons-stil, og holder seg i humpete, rolig ballade-landskap. Stemmen til Zak Abel er i fokus. Avicii har skaffet seg et fremtidig lighter/smartphone i lufta-nummer med denne.
5: «For A Better Day»:
Nok en rolig start, men etter et halv minutts tid skjer det ting. 60-talls piano blandet med ren EDM er ikke den mest vellykkede komboen. Det virker som låta ikke vet helt hva den vil, og ender opp med å bare mase. Blues-stemmen til Alex Ebert fra blant annet Edvard Sharpe & The Magnetic Zeroes er ikke så verst, men passer overhodet ikke inn i dette landskapet.
6: «Broken Arrows»:
Her er den amerikanske country-stjernen Zac Brown er hentet inn som vokalist. Selv om Avicii tidligere har gjort suksess med å blande EDM og bluegrass på «Wake Me Up», er dette en kombo som ikke funker. Den rungende vokalen kler ikke det pumpende bakteppet, og take-offet høres vanvittig masseprodusert ut. Du skjønner hele tida hvor låta går, noe som forsåvidt kan være tilfredsstillende første gang du hører den, men lite slitesterkt i lengden. Jo nærmere slutten vi kommer, jo mer slitsomt blir det.
7: «True Believer»:
Det lenge omtalte samarbeidet mellom Chris Martin fra Coldplay og Avicii. Om den forvrengte stemmen som åpner låta er Martin, er uvisst, men han blir snart svært gjenkjennelig. Låta gir tidvis en oppløftende følelse, men samarbeidet skaper på ingen måta magi. Martin messer i vei om at «love will come around if you want it enough», og Aviciis produksjonsmessige bidrag er like lite nyskapende og inspirerende. Da hjelper det ikke med et døllt/følsomt pianoparti mot slutten, heller.
8: «City Lights»:
Her er det den svenske artisten og låtskriveren Noonie Bao – som også sang på hiten «I could be the one» som er inne som vokalist. Etter en ivrig, nesten klubbete start på låta er det hennes stemme og piano som står i fokus før det første take-offet. Deretter er på’n igjen med pumpende rytmer. Deretter skjer det samme igjen – rolig vers/take-off. Avicii gjentar seg selv. Bao gjør en godkjent vokaljobb, men greier på ingen måte å redde låta. Den føles først og fremst tom.
9: «Pure Grinding»:
En mer utypisk Avicii-låt. «Pure Grinding» bæres frem av soul-stemmen til relativt ukjente Earl St. Clair. Produksjonen er relativt rolig i Avicii-sammenheng, smått klubbete og flørter med åttitallet. Smått forglemmelig, men med noen artige grep – og en av de bedre på Stories så langt. Selv om det sier mer om helheten enn om låta.
10: «Sunset Jesus»:
Nok en låt med en country-vokalist i spissen: Denne gangen er det Gavin Degraw som står for vokalen. Det viser seg kjapt at et kjent navn ikke er nok. Versene er traurige og bredbente, og gir litt den samme følelselsen som Kid Rocks «All Summer Long», og veksler selvsagt med forutsigbare EDM-parti. Albumet føles allerede for langt, og hadde vært tjent med større variasjon.
11: «Can’t Catch Me»:
Tidsriktig nok flørter Avicii litt med reggae her. Wyclef Jean synger. Refrenget glir over i leirbål og allsang. Det er godt med variasjon fra den gjennomsnittlige, masete EDMen, men det er ikke nok i seg selv. Låtas fire minutter oppleves lange og kjedelige.
12: «Somewhere in Stockholm»:
En slags hyllest til hjembyen? Ikke en spesielt vellykket, i så fall. Låta, med marsjtrommer og stort refreng føles hele veien som den står på terskelen til å ta av – uten å gjøre det. Svenske Daniel Adams-Ray er vokalist på denne anthem-aktige låta, som det er lett å se for seg at Avicii kommer til å bruke som låt når han er på vei opp til boksen sin når han spiller på arenaer verden over.
13: «Trouble»:
Nok en jovial låt som kombinerer EDM og leirbålvennlig gitarklimpring. En forutsigbar låt det vil være lett å synge med på. Etter 13 av 14 låter er det vel på tide å konkludere med at Avicii virkelig har lagt rockeplanene på hylla.
14: «Gonna Love Ya»:
Den relativt ukjente svenske vokalisten Sandro Cavazza har fått æren av å runde av albumet. Låta flørter med det tropiske og er helt på det jevne. Det føles som den fort vil prelle av hjernebarken, på samme måte som det øvrige på albumet.
