Det var kløktig og heldig av Øya å legge konserten med Lana Del Rey på den dagen med presumptivt yngst lineup, for det er sannelig ikke ofte en headliner i Tøyenparken blir møtt med den type ungpikehyl som amerikaneren mottar denne kvelden. Det er en fascinerende artist vi har med å gjøre: Milliarder av avspilinger på Spotify som i livesetting like mye lager en type alternativ rock som man normalt heller assosierer med artister som PJ Harvey, hvis mengde ungpikehyl hun kumulerte som fjorårets headliner var forsvinnende.
Besnærende er det også å se den blandingen av nedkjølt og avmålt hun fremstår som i intervjuer og iscenesettes som i videoer, og samtidig ta seg flere minutters pause under storhitten «Born To Die» for å buksere seg ned fra scenen i stiletthæler for å bli nusset på, grått til og selfiet seg ihjel av hele første rad på festivalens største scene. Det er sjarmerende og bittelitt innøvd – men det funker. Bandet er dyktig, og jeg synes det fungerer best når antall innspilte tracks er få og det organiske i låtene får skinne med bare gitar, ståbass, piano og trommer i miksen. Hun synger ikke veldig bra, men absolutt innenfor – og treffer alle de tonene som gjør låter som «Blue Jeans», «Video Games», «Off To The Races» og Paradise– og konserthøydepunkt «Ride» til store opplevelser.
Dette var muligens ikke en konsert for alle, og ikke bare fordi det er mange som mener mangt om hennes konstruerte/ekte persona (en diskusjon det er på tide å legge bak seg på dette punktet i karrieren), men også fordi dette er en konsert som tar seg meeget god tid. Tempoet er lavt, ikke bare på brorparten av låtene, men også mellom dem, så dette er ingen stemningseskalator av en opplevelse. I tillegg er det lov å synes at den litt burleskete dansingen til de sporadisk tilstedeværende kordamene er en smule overtydelig, men hei: Festen var kanskje saktegående, men den satte dype spor.
Jørgen Hegstad
