Madcon: An InCONvenient Truth
[Bonnier Amigo]
På album nummer tre tvilholder Madcon på sitt folkekjære rykte og serverer fengende poplåter med i overkant bred appell.
Etter Tshawes sjarmoffensive adferd på TV2s dansegulv og den påfølgende monsterhiten «Beggin’«, nådde Madcon omsider ut til massene og står trolig foran en hærskare av forventingsfulle fans når An InCONvenient Truth slippes. Brorparten av denne panegyriske flokken vil trolig få sine forventinger innfridd: Albumet huser tolv mer eller mindre feststemte låter med retropreg og sjangeroverskridelser.
«Liar» er som kjent en velfungerende feelgood-låt i samme landskapet som «Barcelona»-samarbeidet med Paperboys for seks år siden. Låta er platas definitive kremtopp, så stor at den skygger for de resterende elleve sporene.
«Liar»:
[youtube YIOKysz-Pe0]
På albumets første halvdel holdes vi oppe i samme musikalske landskap som «Liar». «Wholehearted» er knappe fire energiske minutter med pianoakkorder, blåserekke, taktfaste trommeslag og to frontfigurer som vekselvis synger og rapper. Noen spor senere, i «A Conversation», er vi plutselig invitert på jazzklubb hvor langt sløyere piano, stående bassgang og vispetrommer ligger som et underlag for en takketale i samtaleform. Deretter bærer det rett ut i et sammensurium av et landskap bestående av elementer fra bossa nova, soul og r&b før det mot slutten, i låta «O-S-L-O», flørtes i samme gate som Pharcyde og Souls Of Mischief har sjarmert oss i senk i tidligere.
«O-S-L-O»:
Samtlige låter er velproduserte og polert blanke og frie for motstand av Kim Ofstad og Jonny Sjo fra D`Sound. Noen vil nok flagge savnet etter overraskelser, friksjon og musikalske superkrefter på dette albumet, mens andre vil trekke bredt på smilebåndet og takke pent ja til det åpenbare publikumsfrieriet av en plate som An InCONvenient Truth har blitt.
Trine Sollie
