Hennes niende fullengder, lite beskjedent titulert Glory, ble annonsert som mer sofistikert enn de foregående platene. Det skulle ikke så mye til, egentlig.
Og det skulle bare mangle at Britney Spears tok et steg vekk fra den drøyeste EDM-sumpa. Det begynte langt på vei å bli enerverende og uinteressant det som kom fra Spears-leiren.
Riktignok så hører vi en mer fokusert Spears i denne omgangen, i alle fall hva angår arbeidet hun legger ned bak mikrofonen. Hennes gjenkjennelige, nasale vibrato-knekk med pust og pes er i alle høyeste grad tilstede. På godt og vondt.
På sitt mest anstrengende finner man “Private Show” og “What You Need”, jovial, hastig og forglemmelig kabaretsoul.
I motsatt ende av skalaen er albumtopp “Just Luv Me”, tropikalsk r&b-lek hvor Spears ikke prøver for hardt. En lavmælt fin sak, som for øvrig er produsert av “vår egen” Cashmere Cat. I samme gate er finfine “Slumber Party”, med, eh, sensuell synth og karibisk feel.
«Make Me… ft. G-Eazy»:
Med noen hederlige unntak – legger også til “Do You Wanna Come Over” med Neptunes-avtrykk og interessante gitarstabs her – går Glory i helt ok, men ofte kalorifattig solskinnskinnspop med r&b-fibre («Make Me…»). Naturligvis er poppete dance også en del av miksen her (“Clumsy”, “Hard To Forget Ya”, “Just Like Me”, “Love Me Down”).
Altså, jeg heier på Britney Spears, jeg. Man merker at hun har veldig lyst til å imponere og vise at hun fortsatt henger med i svingene. Det gjør hun for så vidt til tider, men alt hørt under ett blir Glory en for omstendelig affære når det er snakk om sytten spor.
God innsats og overskudd resulterer i noen fine øyeblikk, men dessverre er det for få minneverdige spor på albumet. Tyggegummi-pop for voksne. Sterk terningkast tre.
Ali Soufi
