Et konseptalbum er per definisjon en samling låter tuftet på et felles musikalsk tema, aller helst knyttet sammen av et gjennomgående narrativ – som en roman (eller tv-serie, for den saks skyld) i albumformat. Ofte uglesett, omstridt og hatet, samtidig er det ikke til å komme bort ifra at en betydelig andel av de høyest skattede platene i musikkhistorien kan klassifiseres som konseptalbum, og det er neppe noen overdrivelse å påstå at særlig for de yngre generasjoner musikkinteresserte er My Chemical Romance‘ forrige plate, The Black Parade, blant disse.
Med rikelige mengder svartlakkert pomp og prakt satte bandet en gylden standard for hvor mye ambisjon, energi og vonde følelser en plate kan fylles med, og tok samtidig emo-sjangeren til høyder få har lykkes i å nå etter dem. Forståelig nok ble eksistensiell angst byttet ut med prestasjonsangst når oppfølgeren stod for tur, og New Jersey-kvartetten (trommisen har sluttet siden sist) varslet tidlig at den kom til å bli en rå og upolert affære uten noe som kunne ligne på en rød tråd.
Så viste det seg istedet at det var nettopp et konsept som måtte til som et slags forløsende, kreativt klyster når My Chemical Romance etter hvert gikk fullstendig i stampe under innspillingsprosessen. Så kan vi imidlertid sette en strek for sammenligningene med forgjengeren der. Danger Days: The True Lives of the Fabulous Killjoys har nemlig blitt en langt mer oppstemt plate; intet mindre enn en slags hyllest til livet og til den livgivende urkraften som finnes i rocken.
Hjertet på skjorteermet er erstattet med ei tunge som er godt planta i kinnet, det gråtkvalte gravalvoret har veket plass for en adskillig mer leken og fargesprakende tilnærming, og det gjeldende konseptet kan lett høres (og ses) som en selvironisk harselering med konseptalbumet i seg selv, for ikke å snakke om den evige konflikten mellom artistenes kunstneriske behov stilt opp mot plateselskapenes evinnelige profittjag.
Kort oppsummert: De fire bandmedlemmene går inn i rollene som The Killjoys, en lovløs bande i bitter strid med det onde forretningsimperiet Better Living Industries og dets hensynsløse leder Korse i et California anno 2019. Ikke vet jeg hvordan relasjon mellom band og label har vært de siste årene, men som MCR selv sier det: Art is the weapon.
Konseptet er imidlertid ikke veldig relevant for hva slags utbytte man får av plata, som med unntak av de historiebærende snuttene med den skravlesyke radio-dj’en Dr. Death Defying, hovedsaklig dreier seg rundt tolv jevnt over sterke låter. De fire gledesdreperne stormer ut av startgropa med den idiotisk fengende førstesingelen «Na Na Na (Na Na Na Na Na Na Na Na Na)», en øredøvende, glam-marinert, futuropunk-stomper som allerede har rukket å bli et kamprop for en ny generasjon med kids. I likhet med mange av de øvrige låtene kan den oppleves i overkant anmasende og stupid ved første møte, men voksepotensialet er stort.
«Na Na Na (Na Na Na Na Na Na Na Na Na)»:
My Chemical Romance har nemlig utviklet et svært stødig håndlag med arenadimensjonerte riff og allsangvennlige refrenger, og tar nå steget fullt ut fra å være verdens mest populære emo-band til å bli et forrykende rockeband i internasjonalt bredformat. Fremfor alt skyldes dette at de har fått en merkbart fornyet appetitt på livet – for første gang høres det som om de har det skikkelig gøy, noe som raskt smitter over på lytteren – men nesten i like stor grad den uredde holdningen de viser til både den nære og den fjerne musikkhistorien.
Som et lappeteppe av klassiske rockreferanser er Danger Days en festaften for trainspottere, og MCR virker ikke spesielt opptatt av å skjule hvem de låner fra på låter som herlige «Party Poison» (The Stooges/MC5), myke «Summertime» (Jimmy Eat World/The Cure), atypiske, men tøffe «DESTROYA» (Jane’s Addiction/At the Drive-In) og farlig fengende «Vampire Money» (New York Dolls møter Sex Pistols og covrer Sweets «Ballroom Blitz»). Men om originalitet ikke er gruppas sterkeste side, gjør de mer enn opp for det med uendelige doser energi og entusiasme. De to gitaristene briljerer med lekre detaljer gjennom stort sett hele skiva, og Gerard Way viser at det bor imponerende mye attityd i den spinkle kroppen hans.
Mot slutten av plata kan man høre stadig sterkere islett av Guns N’ Roses sleazy partyrock – mørke «Save Yourself, I’ll Hold Them Back» ga meg tidlig et mentalt bilde av en naken og amfetaminhøy Axl Rose på rulleskøyter nedover Sunset Boulevard mens han vekselvis spiller luftgitar og peker nese til forbipasserende bilister – blandet med Green Days bombastiske stadionpunk og Jimmy Eat Worlds popsensibilitet. Disse sammenligningene burde forsåvidt være overflødige, for dette er albumet som for alvor markerer at dette er gutter som står fjellstøtt på egne ben.
I det hele tatt er Danger Days: The True Lives of the Fabulous Killjoys et slitesterkt beist av et album, hvor My Chemical Romance evner å vokse i takt med kjernefansen, samtidig som de ikke bare redefinerer seg selv for en ny generasjon, men revitaliserer konseptalbumet og åpner seg opp for et publikum som syntes at det ble for mye sminke, teater og staffasje på de foregående platene.
Glenn Olsen
