Knappe sekunder etter Matoma (endelig) forlater Findings sin hovedscene Magenta er det Årets Urørt og Spellemann-vinner Kristoffer Cezinando Karlsen sin tur til å bergta folkemassen som har inntatt Bislett stadion. Cyan-scenen er dramatisk mindre enn hovedscenen Karpe Diem senere i kveld skal fylle, og dessverre viser åpningen av «Cez» sitt set at lyden også er påklagelig.
Men Oslo-gutten trer i det minste ut med to kompanjonger, henholdsvis bak miksebordet og ved hans side på scenegulvet, og sprudler der han rapper med god flow, mens han gjerne snurrer og hopper rundt. Det viser at han har potensiale til å gjøre mye ut av lite, inkludert mangel på noe visuelt å feste øynene til. Heldigvis piffer energien hans opp konserten.
Det går jevnt og trutt gjennom de første låtene, før han sier «alle som har hørt på musikken min lenge kommer til å sette pris på denne». «Usynlig» er sangen, en slow-jam som er litt tam, men gir variasjon til konserten. Kontrastfylt spør han etterpå om «vi skal starte festen?», og setter i gang «Sykt jævla kult». Opplevelsen i seg selv er kanskje ikke helt sykt jævla kul, men er absolutt godkjent. Bedre blir det med «Botanisk Hage», selv om lyden fremdeles er skadelig med altfor mye bass i lydbildet som ofte overdøver resten av musikken.
«Vi er perfekt, men verden er ikke det» hanker allsangen i gang for alvor, mens noen danser til den rolige beaten. «Jeg elsker Oslo», proklamerer han, og gir låta jeg gjetter de aller fleste ønsket seg i kveld fra «Cez»; «Håper du har plass». Publikum synger høyt, og det blir et ordentlig fint og varmende øyeblikk mens kveldsbrisen brer seg gjennom stadionen.
Forholdene var nok ikke optimale for Cezinando på Findings, men han viser i løpet av disse tre kvarterene at han ikke bare er den dyktige musikeren han har blitt prisbelønt for å være, men at han også tar med seg mye karisma på scenen. Likevel har jeg sterk tro på at han klarer bedre enn dette.
Nicolay Woldsdal
