Det er ingen tvil om at Fay Wildhagen er et stort talent. I en alder av 21 år har hun allerede rukket å spille en imponerende Øya-konsert, løfte nivået til Stavanger-bandet Frk. Fryd som ekstra konsertgitarist og utgi debutalbum på giganten Warner. I sommer spiller hun på Roskilde. Riktignok som del av oppvarmingsprogrammet; allikevel en anerkjennelse.
Wildhagen er ikke alene om å trekke veksler på band som Arcade Fire, Bon Iver og Sigur Rós i sitt musikalske uttrykk, men låtene på Snow oppleves allikevel mer preget av Wildhagens personlighet enn av bandene som kan ha påvirket uttrykket. Gjennom sitt første år i offentligheten har hun vist seg som en artist som gjenspeiler inderligheten mange forbinder med generasjonen født på 90-tallet, kombinert med nok humor og karisma til ikke å virke overdrevent pretensiøs.
Nettopp den balansen greier 93-modellen å overføre til musikken. Ung entusiasme møter eksistensielt alvor i låtene hennes, og kombinasjonen er engasjerende.
Albumets høydepunkt kommer allerede som andre låt ut. «Fire On The Mountain» er eksplosiv og atmosfærisk på samme tid, og viser at gitaren og vokalen er Wildhagens to største fortrinn. Det er de to bærende elementene gjennom et album som rommer både piano, fiolin og blåsere. Den modne vokalen formidler et bredt følelsesspekter, og ligger langt fremme i en lekkert avstemt produksjon, og gjør den svevende post-rocken hun ofte navigerer i nær og varm. Den rocka gitaren tilfører på sin side håndgripelig driv.
Snow er i det hele tatt et kontrastfylt album. Det skjøre møter det storslåtte. Det kalde møter det varme. Det angstfylte møter det livsbejaende. I all hovedsak er dette virkningsfullt, selv om det i lengden kan oppfattes overtydelig hva hovedpersonen ønsker at du skal føle.
Også grepet «rolig start bygger seg opp til voldsomme høyder» mister noe effekt etterhvert som albumet utfolder seg. Hele åtte av 10 låter begynner med fingerspill og/eller a capella vokal, og i lengden blir formelen forutsigbar.
Samtidig viser det sju minutter lange tittelkuttet «Snow» modenhet og dybde fra den unge artisten, som har jobbet med materialet siden attenårsalderen. Det samme gjør rørende «Four Years (In One Day)», som omhandler tapet av bestemoren.
Selv om det ikke er noen tvil om at Wildhagen er en artist vi kan og bør regne med, har debuten altså et visst forbedringspotensiale. Det skulle forsåvidt bare mangle – og gjør at det vil bli enda mer spennende å følge artisten også i årene fremover.
Trine Aandahl
