Forrige gang Biffy Clyro gjestet Bergen strålte de i klubbformat på Ole Bull Scene, men under fredagens festivalkonsert på Bergenfest klarte skottene å toppe seg selv. Visuelt er mye det samme, men med større plass og bedre produksjon dras alt et hakk opp. Den største forandringen ligger i to ekstra musikere på scenen som på keyboard og gitar gir orginal-trioen enda mer lyd.
Lyd er stikkordet. For etter at Simon & Garfunkel hadde stått for introen med sin «The 59th Street Bridge Song (Feelin’ Groovy)» ble Plenen bombardert med lyd. Tung, massiv og deilig lyd i form av perfekt rock fra Biffy Clyro. Foran et sceneteppe av det finurlige coveret på den meget gode og doble sisteplaten Opposites – laget av coverlegenden Storm Thorgerson som gikk bort i april – banket Biffy Clyro ut låt etter låt fra sin etter hvert rike katalog av musikk. Hardere og tyngre enn i albumversjon, men minst like samspilt.
Det tok ikke mange minuttene før SimonNeil – i likhet med de to andre medlemmene – var i bar overkropp, og selv om publikum i starten viste tilbakeholdenhet var bandet på scenen alt annet enn beskjeden. De øste ut sterke låter fra sine to kjente album, og spedde på med gammelt og godt fra de mer ukjente utgivelsene fra den gang før eventyret virkelig startet.
Dermed stod en superhard versjon av «That Golden Rule» side om side med «Living Is A Problem Because Everything Dies» fra Puzzle og «Glitter And Trauma» fra Infinity Land. Publikum løsnet godt på «Biblical» fire låter ut i settet, og derfra og ut var alt en fest. «Sounds Like Balloons» gledet med sin Gang Of Four-aktige start, «Bubbles» utløste hopping og allsang, mens «Opposite» og «Many Of Horror» dro tempoet ned og det ble ekstra synd på alle som ikke hadde noen å holde rundt.
Lyset på scenen kom til sin rett da mørket dro seg inn over himmelen, lyden ble om mulig enda bedre, og jeg ble andpusten av lykke. Etter rivende versjoner av «Black Chandelier» og «The Captain» gjorde tidspress at Biffy Clyro kun hadde tid til ett ekstranummer. Dermed gikk vi glipp av «Stingin’ Belle», men plasteret med «Mountains» dekket hele såret. For meg kunne de fem spilt til det var på tide med frokost.
Jeg trodde ikke Biffy Clyro kunne bli bedre. Jeg tok fullstendig feil.
Totto Mjelde
