Det er godt å se at aldrende musikeres bitterhet kan kanaliseres inn i noe annet enn sur blues, vâre ballader eller kjip country. Selv om Superchunks tiende album har tekster som drypper av lengsel, tap og oppgitthet, så er dette en gedigen musikalsk opptur – jeg vil påstå det er deres beste siden No Pocky For Kitty (1991).
Vel har det aldri helt føltes som de krevde territoriet de burde hatt på nittitallet. The Lemonheads eller Dinosaur Jr. var både mer karismatiske og utagerende, men i ren kvalitet er Mac McGaughan og hans ensemble minst like bra, og standarden de har opprettholdt gjennom noenogtyve mer eller mindre produktive år er forbløffende. Jeg er dog glad de har brukt tid på andre ting enn egen musikk også, for gjennom sitt plateselskap Merge har de gitt ut mange av mine absolutte favorittartister gjennom tidene – Neutral Milk Hotel, The Magnetic Fields, Arcade Fire og The Broken West, for å nevne noen – i tillegg til nyere flotte saker som Wild Flag og Telekinesis.
Når man sysler med den relativt lettfattelige rocken som Superchunk gjør, er intensitet og refreng vanvittig viktig. Det finnes så altfor mange bleknebbete menn i tredveårene som lager helt moderat musikk av den typen, og lite er kjedeligere. I Hate Music har den type låter som man henger seg fast i, vendingene man stadig vender tilbake til, tekstlinjene man husker og koringene man synger med på. Derfor er dette noe så sjeldent som et negativt album man blir i ordentlig godt humør av. Når McGaughan sorgtungt fremfører linjer som «How’s everything at the front of the house? I feel down but you’re moving about» er det med en melodistyrke som lar tekst være tekst mens jeg synger av glede.
Deres lyriske univers kan dermed betraktes som perler for svin i akkurat dette tilfellet, siden dette oppleves som et berusende positivt album. «Trees Of Barcelona», «Void» og «Your Theme» er boblende bevis på at kreativiteten holdes ved like, «Low F» er låten Dave Grohl ikke har skrevet siden «Learn To Fly» og avslutningslåten «What Can We Do» er seks minutter med midtempomagi. Best er allikevel andresingel «Me And You And Jackie Mittoo«, som har så mye mer enn en temmelig stilig tittel.
I Hate Music er bevegende musikk i en relativt stillestående sjanger, og i likhet med Redd Kross-albumet av fjoråret låter det hverken som et drøvtygg eller en annen halvdårlig metafor for gjenbruk. Superchunk har laget et bunnsolid rockalbum med flere lag enn de fleste av sine samtidige, og med nok riff og hooks til at det holder et svært godt stykke opp på femmeren.
Jørgen Hegstad
