Siden utgivelsen av albumdebuten Drøm (den med “Sansen”) for tre år tid siden, har siddisbandet Tôg fått redusert medlemsantallet fra bugnende syv til stødige fem, mens primus motor Lars Christian Olsen har, forteller han, falt for musikknerdhobbyen “crate-digging” – å saumfare vinylhyllene etter den plata en likesinnet har klart å bla forbi/ikke hadde nok kronestykker igjen til.
I andrehåndsplatebutikkene han har angrepet med imaginær lupe, skal han ha vært spesielt på jakt etter krediteringene til diskonestorene og Chic-grunnleggerne Bernard Edwards og Nile Rodgers. Og det kan høres langt på vei med Feiring: Det ypperlige høydepunktet “Milevis” – inklusive løpske basslinjer, tørre gitarlicks og duellerende vokal – er bunnsolid diskopop som skriker etter å bli rettferdiggjort med en radiolisteplass.
Riktignok er det hovedsakelig elektronikken som er dreiningspunktet her – i likhet med den langt fra like velykkede og ditto funky forgjengeren – hvilket gjør synthhoder fra 80-tallet som Georgio Moroder og Alexander O’Neill til mer opplagte referanser. Særlig gjelder dette på arpeggiotunge “Av henglsene” og “Når me våkne opp imårå”.
De obsternasige kubjellene og trommene på særdeles velykkede “5 år fra nå” og “Luftslott” kaster imidlertid tankene i retning av lydbildet til metadiskoen fra 2000-tallets New York. Men at spøkelset til LCD Soundsystem – og resten av plateselskapet DFA – hviler over Feirings midtseksjon gir fullstendig mening: Fast DFA-miksolog Eric Broucek har blitt hanket inn til å skru lyden, og har til gjengjeld fått albumet til å låte som en million amerikanske dollar.
Ikke minst er også en kortreist og stadig mer markant merkevare representert på Feiring. Særlig takket være albumklare Todd Terje, har det i det siste vært umulig å komme utenom den kosmiske Oslo-diskoen Lindstrøm og Prins Thomas har gjort umiskjennelig over det siste tiåret. Deres referanser – italo- og spacedisco – er også langt fra noen nyvinninger. Men i motsetning til familiens seneste, techno-leflende og professoraktige tilskudd, André Bratten, låter ikke Tôgs forsøk på romdisko som deres egne ideer, men som en strøken emulering. Hør bare på akkordprogresjonen og de boblende synthene på “Maridalen” – en tittel som i seg selv er tatt rett ut av en Todd Terje-blåkopi.
Det føles rett å anta at Feiring er ment å lyttes til som lydsporet til en god, gammel helaften. Fra de mest lettsindige dansegulvs-isknuserne på første tredjedel, glir albumet over i stadig tyngre klubbmateriell, før tempoet sakkes betydelig ned ved siste tredjedel; nachspielet, om du vil. Den mest lavmælte låten heter faktisk “Nachet”, men handler angivelig om Lars Christian Olsens tidvise ambivalens til sin uttalte gudstro. Men i en relativt troløs’ ører ligner analogien om Gud som den overstadig berusede nachspielkleggen som skal bli med Olsen hjem ufrivillig humor på kollisjonskurs med Eric Cartmans “Faith + 1”.
Jeg gleder meg uansett grønn til å, øh, feire til flere av sporene på Feiring. Tross alt: Dette velskrevne, velproduserte og vellydende andrealbumet har løftet rogalendingene fra et middelmådig band til et godt band, et som beveger seg freidig i flere riktige retninger – nå er jeg bare spent på hvilken av dem som skal få definere Tôg.
Kim Klev
