Team Me har fått Radioresepsjonen til å koke over på grunn av en eviglang låttittel, høstet internasjonal oppmerksomhet, og for debuten vant de Spellemannpris for beste pop. Bandet, som opprinnelig var Marius Drogsås Hagens soloprosjekt, slipper nå sin andre plate.
En sammenligning med den lekne debuten To The Treetops! er naturlig – ikke minst fordi begge platene begynner med en sykkeltur («Riding my Bicycle»). To The Treetops! var en overskuddsbombe av barnlig glede, og var et velkomment innslag av naivisme i den norske pophverdagen. Mange av oss lot oss euforisk løfte opp til tretoppene. Blind as Night overrasker ved å være mørkere, allerede fra første sekund. Store arrangementer og truende toner gjør det hele mer dramatisk. Til tider er plata nesten symfonisk, med innslag av strykere.
På samme måte som debuten tar andreplata oss med inn i et eventyrrike – en slags Peter Pan-virkelighet der den kreative kraften hentes fra fantasi og barneenergi. Blind as Night er en mer utpreget bandplate, der Team Me-sounden blir dyrket, med intens instrumentering og massiv koring. Et barnekor hjelper faktisk også til hele veien. Live har vi sett Team Me stå som samlet band, der nesten alle i bandet deltar i koret. Det er fristende å antyde at plata er en studiotilnærming til slik bandet fremstår live.
«Blind As Night»:
Det visuelle rundt Team Me har hele veien bygget opp under bandets profil, både i forbindelse med platecover og live-opptredener. Ansiktsmaling, ballonger og indianerfjær har forsterket det barnlige uttrykket, og coverarten har kretset rundt en særegen fantasivirkelighet. På coverbildet til Blind as Night, laget av bandmedlem Simen Sandbæk Skari, lusker det litt av hvert av skumle skapninger i mørket rundt en leirplass. Nylig slapp også bandet en musikkvideo til tittelsporet, som er en slags nordic noir-variant der bandmedlemmene vandrer ut av tjern og gjennom skogen, alt skrudd baklengs.
Energien og kraften til Team Me dominerer Blind as Night, med maksimalistiske arrangementer og aaa-koring. Det barnlige og smånostalgiske trer frem her og der i form av for eksempel nintendoaktige synthtemaer og spilledåselyder.
Albumet er på ingen måter kun mørk, og en låt som «The All Time High» har en optimistisk allsangkvalitet over seg som minner om debutplata. Kanskje er det sånn at wow-faktoren ble litt brukt opp på debuten, og at det dermed er vanskelig å bli akkurat like henrykt og i nesegrus beundring over denne. Eller kanskje låtmaterialet var akkurat hakket vassere sist gang. Uansett er bandets profil og sound særegent og helstøpt, og de har levert en temmelig heftig plate.
Eileen Danielsen
