De to siste sesongene av Anne Lindmos sårt savnede Store Studio hadde musikkinnslag av en helt annen verden. For å nevne noen: Motorpsycho spilte en låt fra deres underkjente «kun på vinyl»-utgivelse Child of the Future, mens støyfetisjistene Serena-Maneesh blåste skalpene av pensjonistene på første rad med «Reprobate!», første smakebit fra andrealbumet Abyss In B-Minor, og det samme gjorde de smørblide jazzeksperimentalistene i Jaga Jazzist. Men det aller mest sjokkerende TV-øyeblikket var det likevel kvartetten Shining som stod for.
Da saksofonist Jørgen Munkeby forlot Jaga Jazzist i 1999 for å grunnlegge Shining var forklaringen hans ganske ukomplisert: Jazzkollektivets lefling med både kunstrock og elektronika ble for mye – det var rett og slett ikke jazzete nok. Og dét hører man på Shining-debuten Where The Ragged People Go, hvor Munkeby med venner målrettet maner frem akustisk og frilynt jazz. Gradvis peilet imidlertid prosjektet seg inn mot noe langt mer litterært, eterisk og eksperimentelt – et lydbilde som kulminerte med ypperlige (og perfekt titulerte) In The Kingdom of Kitch You Will Be A Monster i 2005.
Men det bandet som stod på scenen i Store Studio var nesten ikke til å kjenne igjen: Sortkledde og med ville blikk fremførte de «Fisheye» et infernalsk, ondsinnet og iskaldt møte mellom apokalyptisk jazz og synthtung industrimetall. Denne spinnville første smakebiten av Blackjazz, som kuttet er hentet fra, kunne egentlig ikke vært en bedre promotering av den nye retningen.
Oppfølgeren – album nummer seks i rekken – One One One dundrer videre på det samme musikalske grunnlaget som Blackjazz, men med langt mykere kanter: Låtene er betydelig kortere (den totale spilletiden er omtrent halvparten av forgjengeren), de mest ekstreme loudness wars-øyeblikkene er slipt bort (bit i deg klimakset på «The Madness and The Damage Done» på full guffe) og den totalt uforutsigbare jazzdynamikken, som forsvarer «jazz» i Blackjazz, har fått mindre minglerom. One One One er, satt på spissen, en utvilsomt vennligere – men dermed også kjedeligere – utgivelse.
Ikke at «snill» betyr snill slik man kjenner det når det er snakk om Shining. Ta for eksempel «My Dying Drive»: Med forvrengt vokal (den har forøvrig blitt mer presis) skriker Munkeby frasen «If they find out I won’t survive/But I’ll make sure they won’t find my dying drive» før deres demoniske og ubestemmelige krysning av synth og gitar hogger deg i den headbangende nakken. Men det som skiller One One One fra forgjengeren er at låtene står i fokus – de har tross alt klart å snike seg inn på P3-listene med singelen «I Won’t Forget». Det er imidlertid kanskje ikke så rart, for det er noe umiskjennelig Muse-aktig over det syntetiske rodeoriffet i låten – som også dukker opp på «Walk Away».
Det store problemet med One One One er at brorparten av låtene bærer en stram eim av verdiløshet over seg, til tross stakkato temaskifter, krakilsk riffing, skjødesløse saksofon-licks: alle fruktene av den betydelige musikalske kompetansen i grunn. Særlig det avsluttende trekløveret «The Hurting Game», «Walk Away» og «Paint The Sky Black» illustrerer hvor lite Shining har å fare med som et kvasiordinært metallband. Med One One One reduserer Shining seg til lite mer enn et litt over middels interessant industrimetallband – i den grad dét er så fryktelig mye å skryte av.
Kim Klev
