Mastodon, altså! Makan til band. Etter å ha satt 2000-standarden for progressiv og utfordrende metal, har Atlanta-kvartetten på sine to seneste plater laget den nær perfekte miks av klassisk rock, moderne metal og tynne strøk av prog. Der The Hunter (2011) var rett-frem og – for noen – i overkant lite avansert, tar Once More ’Round The Sun stemningen enda litt videre, og perfeksjonerer det melodiske refrenget, det store verset og det briljante håndverket.
Åpningstrioen «Tread Lightly», «The Motherload» og singlen «High Road» er så velkomponert, så tilgjengelig, så latterlig drivende og så sjukt godt laget hardrock at man blir litt skremt. Det er bare Tool, Clutch og et par andre band som beveger seg på det nivået Mastodon gjør – hvor identiteten og det kreative er så sterkt og tydelig at det knapt kan sammenlignes med noen andre.
Se musikkvideoen til «High Road»:
Etter åpningssmellet – som utgjør side 1 på vinylen – er ferdig, dukker av-og-til vokalist og rabagast Brent Hinds opp med tittelsporet «Once More ’Round The Sun», en treminutters sår festlåt som godt kan handle om hans eget rykte som partyboss: «I’m from the clouds, and I shine like the moon/And I’m here to fuck up the place».
Etter den megafengende, rocka starten på albumet, sklir bandet etter hvert ut i seigere saker. «Asleep In The Deep» og «Ember City» er begge Mastodon på sitt vakreste og mest røykfylte, og fine kontraster til de lystigere rockelåtene. Tempoet brytes fint opp av «Aunt Lisa», som kjører Blood Mountain-aktig gitarspill rett inn i et Faith No More «Be Aggressive»-inspirert jentekor. «Hey ho, let’s fucking go! Hey ho, let’s get up and rock ’n roll!». Nu kör vi! Det er åpenbart at Mastodon mest av alt bare vil rocke som faen, hamre løs på instrumentene sine, skrive semimystiske tekster om folk og fe og fjell, og bare være det kultbandet de har blitt.
Når vi først snakker om tekster, så er humørsvingningene til Mastodon noe av det mest fascinerende med bandet. Mens «The Motherload» er så positiv («This time, this time, things’ll work out just fine!») at tankene går til Jahn Teigens «Optimist», er «High Road» en bitter, hatefull tekst om hva som skjer når du krysser fire harde herrer fra Atlanta. «I had my boot stuck down your mouth/I had you screaming for your last breath» er ikke veldig optimistisk, og kanskje det kan dempe litt av smågneldringen fra fans som mener de har blitt litt softe.
Hør «Chimes At Midnight»:
Mange har snakket om Mastodon som «det nye Metallica», men dn diskusjonen er punktert, partert og begravet som helt uinteressant. For Mastodon blir bare stadig mer seg selv, etter mesterverket Once More ’Round The Sun – som ikke er deres første sertifiserte klassiker – er det heller snakk om hvem som blir det neste Mastodon.
Asbjørn Slettemark
