Vi gleder oss til platehøsten

The-Dream, The XX, Billy Talent, Overthrow og mange flere: Her er platene som får våre anmeldere til å hvine av forventning.

Å tilbringe hverdagene i et stort musikkmiljø innebærer at man jobber med en gruppe mennesker som har variert musikksmak. Og det er jo bra. Derfor syns vi i P3 Musikk at det er på sin plass med et knippe forhåndsanbefalinger, slik at du, kjære leser, kan få et innblikk i noe av det vi gleder oss mest til av utgivelser de neste månedene. Kanskje du plukker opp et tips eller to? Og hva gleder du deg mest til selv? Bruk kommentarfeltet under saken!

Tame Impala – Lonerism

Det er litt lett å glemme at 2010 var et så latterlig, hinsides, koko bra år for musikken. Tenk kjapt tilbake: Hvilke album er det du fortsatt graver frem jevnlig fra det året? Kanye West, Crystal Castles, The Besnard Lakes, Pantha Du Prince, Caribou og The National? Kort fortalt: lista er nesten for god til å være sann. Men minst like viktig er det å også jevnlig hente frem debutalbumet til australske Tame Impala, Innerspeaker.

For det er enkelt å sette LSD-en i halsen av hvor elskverdig Perth-bandet gjenskaper – og foredler – lyden av kaleidoskopiske og melodiøs erke-psykedelia. Og de to foreløpig smakebitene fra album nummer to, syretrippen “Apocalypse Dreams” og stonerrockeren “Elephant” vitner om at frontmann Kevin Parker har blitt en både bedre og flyktigere låtskriver siden sist. Et av høstens store høydepunkt blir å kunne hente frem batikkskjorta og sette meg ned med Lonerism.

Lonerism slippes 8. oktober.

Kim Klev

Tame Impala – “Elephant”

Major Lazer – Free The Universe

Jeg er ganske sikker på at jeg lo høyt av pur superheltnerdeglede da jeg så musikkvideoen til “Hold The Line” for to gode år siden. En bredskuldret, beretkledd og rastabefengt tegnefilmkarakter, kalt Major Lazer, løper rundt og skyter fiendene med lasergeværarmen sin, og det til en låt hvor jamaicansk dancehall bæres frem av en forvridd surfgitar. Siden har geniprodusent Diplo dumpet partner Switch fra prosjektet, og nå er “Major Lazer” alibiet hans for alt som låter jamaikansk.

Og dét kan være ganske mye, som reggaebeats til Snoop Doggs kommende album, basstunge remikser av Hot Chip, eller som lekker dubpop med Dirty Projectors’ Amber Coffman på vokal (“Get Free,” som du ser nedenfor). Heads up: Hun er kun én av minst ti andre samarbeidspartnere på andreskiva Free The Universe. Du kan jo bare begynne å glede deg over hvor mye rart og fantastisk som vil komme ut av Ezra Koenigs (Vampire Weekend), Shaggys, Wyclef Jeans og Flux Pavillions hjelpende hender, for å nevne noen.

Free The Universe slippes 5. november.

Kim Klev

Major Lazer – “Get Free”

Karin Park – Highwire Poetry

Kjølig, dansbar elektropop med triste tekster er ikke lengre nok for å skille seg ut i mengden; men Karin Park har sin helt egen vri på konseptet. Den halvkvalte stemmen hennes har et desperat og til tider vettskremt uttrykk; og stemningen i musikken er unik og fylt av nerve og spenning.

Altfor oversette Ashes To Gold fra 2009 bød på nakne, mørke tekster, pulserende beats og sterke melodier – og bød på noen av låtene jeg hørte mest på det året. Kjærlighetssorg, destruktive forhold og ensomhet var den røde tråden – formidlet på nært, men ikke kleint, vis. Ut fra singelen ”Restless” å dømme, viderefører Karin Park sine beste kvaliteter på den kommende oppfølgeren. Låta er synthtung, inderlig og full av sjel – perfekt høstmusikk, med andre ord.

Highwire Poetry slippes 7. september.

Trine Aandahl

Karin Park – “Restless”

The XX – Coexist

I 2009 ble jeg forelska. I vokalharmonier, minimalistisk instrumentering, drivende melodier og sår tematikk. The XX var alt jeg trengte den høsten, og debutalbumet deres fulgte meg overalt. Stemmene til Oliver Slim og Romy Madley Croft skaper magi sammen, også live. I 2010 var jeg på to nydelige konserter med The XX, og jeg håper det snart blir flere.

Da “Angels” ble sluppet tidligere i år, vekte The XX fremdeles de samme varme, men triste følelsene hos meg – mens ferske “Chained” tyder på at bandet i større grad er inspirert av klubbmusikk, på kledelig vis. Jeg gleder meg stort til å høre resten av Coexist.

Coexist slippes 10. september.

Trine Aandahl

The XX – “Angels”

Mark Eitzel – Don’t Be A Stranger

Gubbegodt #1: Amerikanske Mark Eitzel er en av sin generasjons mest briljante – og underkjente – låtskrivere. Siden midten av åttitallet har han pumpet ut en jevn strøm kvalitetsmusikk, både som kunstnerisk leder i håpløst oversette American Music Club og på egenhånd. Country, punk, episk rock, elektronika, folk og pur pop – Eitzel har vært gjennom årenes løp vært innom det meste, med like deler vakre, morsomme og nådeløse tekster i begivenhetens hjerte. Barmhjertige bartendere, bortskuslet kjærlighet og hva Godzilla sa til Gud da han ikke fant navnet sitt i livets bok; få skriver (og synger!) med samme dybde og nerve som denne mannen.

Hør: 25 Mark Eitzel-/American Music Club-favoritter i Spotify

Etter et fjorår preget av et hjerteattakk og den andre oppløsningen av American Music Club (som ga ut to sterke plater etter comebacket i 2004), er det klart for en ny soloplate fra Mark Eitzel. Albumet er produsert av Sheldon Gomberg, som tidligere har jobbet med blant andre  Ron Sexsmith og Rickie Lee Jones, og uttrykket beskrives som mer direkte og ukomplisert – og bedre – enn noe vår mann har gjort på en stund.

Don’t Be A Stranger slippes 21. september.

Marius Asp

Mark Eitzel – “I Love You But You’re Dead”

Donald Fagen – Sunken Condos

Gubbegodt #2: Det er umulig å overvurdere Steely Dan. Duoen – som fortsatt holder det gående, om enn i utkanten av popbegivenhetenes sentrum – brukte 70-tallet på å pønske ut noen av musikkhistoriens smarteste, originale og mest slitesterke jazzrocklåter. Walter Becker og Donald Fagen, to hippe New York-katter (med verdens beste studiomusikere i ryggen), sprengte grensene for popformatet, intet mindre, med kyniske, litterære, tidvis rørende og ofte hysterisk morsomme snapshots av tidens ånd og karakterer på den lyriske menyen.

Av de to er det sistnevnte som har gjort seg mest bemerket som soloartist. Noen hast med å gi ut plater har han imidlertid ikke hatt: Så langt har han gitt ut The Nightfly (1982), Kamakiriad (1993) og Morph The Cat (2006) – den såkalte Nightfly-trilogien, med tydeligere selvbiografiske trekk enn Dan-tekstene – under eget navn. Herlig titulerte Sunken Condos varsles å være et frittstående album, lysere i livsanskuelsen enn forgjengerne, med åtte nye låter og – bare tanken er gåsehudfremkallende – “an Ashkenazi recasting of Isaac Hayes’ “Out of the Ghetto”.

Sunken Condos slippes 12. oktober.

Marius Asp

Det er ikke noen smakebiter fra Sunken Condos ute ennå, men vi koster på oss et et gjenhør og -syn med eviggrønne “New Frontier” fra The Nightfly:

Animal Collective – Centipede Hz

Det blir spennende å se hvordan Animal Collective takler forventningene etter den relative brede appellen de fikk etter slippet av Merriweather Post Pavillion (2009).

Det kan kjapt hende at de velger å gå tilbake til sitt mindre kommersielle jeg – singelen “Today’s Supernatural” og den utrolig kaotiske, kollasjepregede streamingtjenesten de har satt opp i forkant av albumslipp tyder i hvert fall på et album som blir langt mer fragmentert og kaotisk enn de Beach Boys-referansene som ble kastet etter dem post-Post Pavillion. Jeg håper å bli overrasket, bergtatt og tøyset med.

Centipede Hz slippes 3. september.

Jørgen Hegstad

Animal Collective – “Today’s Supernatural”

Grizzly Bear – Shields

Det hviler et minst like stort press på Grizzly Bear som på Animal Collective, for da Veckatimest ble sluppet i 2009, så var det til velfortjent bejubling – det var mitt favorittalbum dét året, ikke minst takket være de hyperfengende singlene “Two Weeks”, “Cheerleader” og “While You Wait For The Others”.

“Sleeping Ute” og “Yet Again”, de første singlene fra Shields, har ikke den samme umiddelbare appellen. Litt skuffende forsmaker i så måte, men jeg har fortsatt til gode å høre en dårlig Grizzly Bear-låt, og har troen på at albumet vil vise et modnere, enda mer raffinert band enn vi har hørt til nå: Daniel Rossens solo-EP av året bærer i hvert fall bud om det.

Shields slippes 18. september.

Jørgen Hegstad

Grizzly Bear – “Yet Again”

Bendik – Foreløpig uten tittel

Trioen som var i Urørtfinalen i år har vært i Phat Cat Studios og spilt inn det jeg tør hevde kommer til å bli en signaturplate uten like. De overbeviser med bunnsolide liveshow og har fått undertegnede til å gråte på konsert. Med så vannvittig flinke og kreative hoder ligger dette an til å bli en plate man definitivt bør ha i samlingen.

Bendik på Urørt

Singelen “Forsvinne”, som nå er listet på P3, har allerede blitt kjørt så hardt at det ryker av anlegget mitt. Et band som treffer hardt i magen og følelsesregisteret samtidig; dundrende bass, hjerteskjærende vokal og trommerytmerfra en annen verden.

Albumet slippes 5. oktober.

Mari Garås Monsson, Urørt-general

Bendik – “Forsvinne”

Overthrow – Adjust To Darkness

Det koker på musikkscenen i Stavanger om dagen. Byen som allerede har fått artister som Kvelertak og Purified in Blood opp og frem har flere harde band på lager. Urørtfinalistene fra Overthrow kjører beinhardt, rifftungt og melodiøst.

Overthrow på Urørt

Albumet er produsert av Ashley Stubbert og mikset av Matt Bayles (Mastodon, Purified in Blood, Botch, Isis ++). Det blir thrash og rock’n’roll i skjønn forening! Se opp for Overthrow.

Adjust to Darkness slippes 19. oktober.

Mari Garås Monsson, Urørt-general

Enslaved – Riitiir

De seneste årene har hver eneste utgivelse fra Enslaved beriket livet mitt. Etter bandet gikk fra å lage ekstrem viking-metal til å blande inn progressive elementer i musikken sin sånn rundt år 2000 har veteranene stadig blitt bedre. Fremdeles definitivt metal, men med lange partier der sangene får leve ut sine fantasier og der clean vokal får bidra. Enslaved er blant de bandene som klarer å blande det vakre med det stygge aller best der ute, og forrige plate Axioma Ethica Odini var et nytt karrierehøydepunkt.

Etter å ha besøkt Enslaved i studio under produksjonen av platen føler jeg meg sikker på at de kommer til å gi meg ny glede med Riitiir. De første rapportene fra folk som har hørt den kommende platen tyder på at Enslaved fortsetter sin reise inn i prog-land. Jeg vil gjerne haike.

Riitiir slippes 28. september.

Totto Mjelde

Enslaved – “Thoughts Like Hammers”

Billy Talent – Dead Silence

Poppunkerne i Billy Talent skuffet en smule med forrige plate, og har tatt seg god tid med å lage Dead Silence. Da de fire gjorde Bergenfest i mai  spilte de kun én ny sang, men den ble en av sommerens store låter for meg. Sjekk videoen til “Viking Death March” under.

Jeg liker at Billy Talent ikke er redd for de gode melodiene og de søte refrengene. Ved første høring legger du gjerne mest merke til vrengte gitarer og kjapp tromming, men skrell vekk skallet og du finner noen nydelige sanger inne i kjernen. Veldig enkelt, men også veldig tøft. Av og til trenger jeg enkel musikk. Ganske ofte, egentlig. Billy Talent lager perfekt sommerrock, men i år skal jeg prøve å la bandet gjøre høsten min litt bedre. Om bare platen er god.

Les anmeldelsen av Billy Talent på Bergensfest (4/6)

Dead Silence slippes 7. september

Totto Mjelde

Billy Talent – “Viking Death March”

The-Dream – Love IV MMXII

Han har et gudbenåda talent hva angår sanger om sex. Terius Nash, som for øvrig er R&B-artistens fødenavn og alter egoet The-Dream, forestiller samlivets dualisme – kjærlighet og samleie – og ingen andre har klart å få til en så vellykka sammensetning som Nash. Riktignok er den «voksne» versjonen Terius Nash ad 1977-albumet (2001) ikke nødvendigvis like betagende. De strammere tøylene som trengs for å skildre forhold er mindre interessante enn når The-Dream setter i gang med blødmer om seksuallivet. Rart med det.

Love Hate (2007), Love vs. Money (2009) og Love King (2010) – samtlige er knallalbum. Det var, og er fremdeles forfriskende å lytte til såpass rått låtmateriale, men samtidig så polert produksjon. The-Dreams kombinasjon av falsett, crooning, lekkerbisken-produksjoner som omfatter synthdrevne melodier og umiskjennelige Prince-trommer og et vanvittig teksttalent gjør han størst og best – derfor er hans forestående album det jeg gleder meg mest til i år, uten å ha hørt en eneste låt fra slippet.

The-Dream annonserte via Twitter at Love IV MMXII skulle bli sluppet 14. august, men albumslippet er forskjøvet til senere i år.

Ali R. S. Pour

The-Dream – “Roc”

G.O.O.D Music – Cruel Summer

Når Kanye klarer å styre megalomanien, står han bak de fineste hip hop-produksjonene. Riktignok skapes storhet når stormannsgalskapen råder fritt (les: My Beautiful Dark Twisted Fantasy og Watch The Throne), men det er distinkt forskjell mellom Kanye i ego- kontra organisk fokus anno 1996 til første halvdel av 00-tallet.

Med G.O.O.D Music-etiketten samles Pusha T, Q-Tip, Hit-Boy, Azelia Banks, Common, John Legend, 2 Chainz, Kid Cudi og Kanyes nyeste protesjé Big Sean, samt West selv for et label-album. Det er med andre ord få grunner til å ikke se frem til dette. Jeg håper at Cruel Summer gjenspeiler ‘Ye i den sistnevnte perioden med elementer fra dagens Kanye – singlene «Mercy» og «New God Flow» lover i hvert fall godt.

Cruel Summer slippes 18. september.

Ali R. S. Pour

G.O.O.D Music – “New God Flow”