«Are you ready for some crazy South American fun?!» Det er lengstemann i Bonde do Role som spør. Han er kledd i en Pikachu-onepiece. Sammen med ham på den knøttlille Tårnlunden-scenen har han to av sine beste venner. Mer skal ikke til: Med heiaropet «I love boys, boys» («Brazilian Boys») er en av de gøyeste festene på lenge i gang – med den brasilianske trioens internasjonale cocktail av gjøglete dansemusikk som lydspor.
De tre danser, publikum danser, og maskoten deres – en papegøye med ståpikk – danser, til låter som omhandler chillipepper, at James Bond er homofil, og – selvsagt – ekstrem danselyst. Ikke rart at congalinjen til Laura Taylor, gruppens kvinnelige tredjedel, aldri egentlig helt rekker å dø hen før konserten etter tre små kvarter er over.
All honnør for sceneplasseringen, for øvrig. Noen titalls meter lenger ned har nemlig headlineren Biffy Clyro karret til seg nesten hele Slottsfjell-publikummet. For i denne lille kroken finnes det akkurat nok plass til at den brokete gjengen som av forskjellige grunner heller er her kan få svinge seg sammen med Bonde do Role-medlemmene i en slags LOL-moshpit.
«I’m having a fucking good time!» gliser Pikachu, mens hans korpulente kamerat – også kledd i en lodden heldress – tørker av seg pannesvette fra bak DJ-pulten. Så latterlig god er den såkalte stemningen at når siste låt pumpes utover lunden – en remiks av surfrock- og Family Guy-klassikeren «Surfin’ Bird» – fylles det lille skuret av en scene med tyve-tredve spretne publikummere, mens Taylor svinger seg i den ene høyttalerstolpen.
Så gøy har samtlige det at selv festfiksere som Sirkus Eliassen (ser jeg jommen ikke storebror Magnus foran scenen?) sannsynligvis er villige til å selge venstre testikkel til høystbydende for å like enkelt kunne spre rundt seg med hemningsløs og deilig idioti.
Kim Klev
