For fem år siden var Lil Wayne en av planetens største hiphop-stjerner. Han fikk stor kommersiell suksess med Tha Carter III i 2008 og befant seg på toppen av rapfjellet.
Siden har han snublet mye grunnet dop-, juridiske- og personlige problemer. Det merkes jo på kvaliteten på musikken, men miksteipen Dedication 5 fra et par måneder siden viser til en mer hardtjobbende artist enn en fallert og lat rapstjerne. Og bevares, han har jo hatt flere gode gjesteopptredener. Men det føles lenge siden han leverte på et høyt nivå over en lengre periode.
Jeg heier på ham. Men startskuddet i Oslo Spektrum lover ikke godt når det første vi hører er skingrende gitarer og scratching fra den ekstremt godt trente turné-DJen. Nymetall-toner møter kleine hiphop-fibre. Så begynner fem (!) skatere å benytte seg de tre (!) rampene de har til rådighet. Det er litt av et sirkus.
Lil Wayne har blitt en parodi på seg selv, men han klarer å snu harryheten til noe ålreit. Et lite kunstverk i seg selv, men det er ikke å komme bort i fra det overtydelige bandet som graver ned Lil Waynes skrapende stemme. Det er bare sjukt harry og resultatet blir døvt siden bandet river i filler fete låter. Han bruker tid på å spille kutt han har gjestet på, blant annet «The Motto» og «No New Friends», i stedet for å spille opp den ellers sterke låtkatalogen til New Orleans-mannen. Vi får blant annet «Lollipop» og et fragment av «Mrs. Officer».
Men konserten består strengt tatt av tre høydepunkter. Lil Wayne klarer å holde ut, selv om han må forlate scenen i et kvarter og la den beatmiks-døve DJ-en kjøre et sceneshow. Når labelsjef og farsfiguren til Lil Wayne, Birdman, kommer på scenen og drar klassikerne «Tapout» og «Still Fly» mens Wayne skater bak ham er også gledelig. Den ordentlige magien skjer en snau halvtime før Birdman trår på scenen. Eksentrikeren fremfører balladen «How To Love». Det er her den sårbare og desperate personligheten til Lil Wayne får skinne. Han er kanskje hardhudet, men Wayne er egentlig en temmelig følsom kar. Sånn egentlig.
Gitarriffene og en overivrig trommeslager ødelegger beklageligvis mange av låtene. Selvfølgelig kan jeg tilgi Waynes merkelige smak. Det er ingen som skjønner hva som foregår i hodet hans utenom han selv. Kveldens oppvisning er ikke av det sterkeste slaget, men jeg blir glad av å se en av de mest fascinerende rapperne gjennom tidene lykkelig på scenen.
Ali Soufi
