I 2010 beviste Big Boi at han kunne lage selvstendig magi i de vakre ruinene etter Outkast, tidenes rapduo. Sammen med den begavede kunstnerskrulla André 3000 er Big Boi stadig et naturlig referansepunkt i amerikansk raphistorie.
Med unntak av den varierende filmmusikkskiva Idlewild i 2006, det hittil siste Georgia-tospannet har skapt sammen, var det foregående tiåret en eneste lang seiersrunde. Det ufiltrerte lydbildet, ispedd med funk- og soulbaserte produksjoner fra musikkkollektivet Dungeon Family, var en perfekt match for rapeksellensene.
I kjølvannet av fire kommersielt vellykkede og kritikeroste Outkast-album ble André mer distansert, og kategoriske «nei» til lukrative avtaler ble noe av et varemerke. Soloalbumene Speakerboxxx/The Love Below gikk riktignok under duoens fane, men det var også en indikasjon på at slutten nærmet seg. Pitbullen og puddelen måtte ta en pause, om ikke kun grunnet et ønske om å gjørra noe sjæl.
Så kom Sir Lucious Left Foot: The Son of Chico Dusty for et par år siden. Big Boi slapp sitt offisielle debutalbum i en moden alder av 35, men mannens velutviklede konkurranseinstinkt gjorde det bass- og bouncetunge albumet til en høydare. Frykten for at Big Boi skulle tryne med hodet først uten André som sparringpartner viste seg ubegrunnet. Sir Lucious Left Foot: The Son of Chico Dusty kommer til å tåle tidens tann, til tross for den brutalt trendbaserte urbanmusikken albumet plasserte seg midt i smørøyet av.
Oppfølgeren Vicious Lies and Dangerous Rumors viser en artist med hjertet på rett plass, men med en manglende dose disiplin. I løpet av 17 spor og nesten 20 gjesteartister lener Big Boi seg mot nettopp den trendmusikken, samtidig som han tidvis forvalter Dungeon Family-estetikken. Det er flere ankepunkter for hvorfor Vicious Lies and Dangerous Rumor er skuffende, spesielt med tanke på at 2012 har vært et relativt tafatt år for rapmusikken.
Fragmenter av glitrende musikk er tilstede på Vicious Lies and Dangerous Rumors («The Thickets», «In The A», «Gossip» og skivas høydepunkt «She Said OK»). Disse sporene er også en attest til et innviklet kjærlighetsforhold: Dungeon Familys storhetstid står evig støtt, og assosiasjonene til kollektivets bakoverlente låter og høygira klubbmusikk gir gåsehud selv i dag.
«Mama Told Me» ft. Kelly Rowland:
Men Big Boi har fått på seg hipsterbriller uten styrke, og huka inn trendy acts som svenskene i elektro-gruppa Little Dragon («Thom Pettie», «Descending»), newyorkerne i Phantogram («Objectum Sexuality», «CPU»), «Lines» med noveltyrapper A$AP Rocky, og ikke minst surfpunkrockerne Wavves på «Shoes For Running». Albumet er en regelrett merkelig sammenfletting av radiovennlighet, indierockfibre og et fåtall vers av hovedpersonen selv, kun sporadisk mettet med musikk fra en fabelaktig fortid Big Boi både nekter å gi slipp på og aldri helt makter å omfavne.
Siden André 3000 ikke kunne stille opp fordi «he said he had to do some Gillette shit», mangler albumet en mentalhygenisk mentor som kunne jevnet ut hippe hindre og fått Big Boi på bedre tanker. Selv singelen «Mama Told Me» forblir, i all sin Prince-aktighet, kun en fotnote. I tillegg får vi rapperens dårligste spor noensinne i «Tremendous Damage» – en trist kopi av det Bruno Mars sysler med.
Resultatet er en ekstremt ujevn smeltedigel, uten fastlagte rammer for hva Big Boi egentlig vil melde. Selv om han personlig er i form og leverer, drukner han blant alle gjestene. Veid mot debutalbumet er Vicious Lies and Dangerous Rumors et antiklimaks. Nå som rapperen nærmer seg førti år, får vi håpe at resten av karrieren ikke blir et livsvarig selvrealiseringsprosjekt hvor han får «hjelp» fra artister som er godkjent av de meningsbærende musikkbloggene. Big Boi er stor nok gutt til å klare seg på egenhånd.
Ali R. S. Pour
