Det har blitt P3 Gull 2015. På bakkenivå skal hovedscenen befolkes av Aurora, Karpe Diem, Nico & Vinz og flere av Norges største artister. En stueren gruppe velkledde, koreograferte og (sannsynligvis) edru artister. I kjelleren, noen etasjer under, står unntaksprosjektet OnklP & De Fjerne Slektningene. De skal gjøre det de færreste tør å prøve på i vår tid: Å gi rocken en ektefølt hjertekompresjon i beste sendetid.
– VI SKAL TA DEN FUCKEREN
Målestokken ble på mange måter satt av Kvelertak for to år siden. På taket av Sentrum Scene, under det første P3 Gull noensinne, satt de standarden for hvordan man som rockeband presenterer seg selv i en populærkultur som helst foretrekker syntetisk musikk.
– Jeg husker jeg så det opptaket. Da ble jeg mektig imponert av gutta (Kvelertak, red. anm.). Det så sykt fett ut, forteller Slekta-gitarist Åsmund Lande.
Vi har spolt noen timer tilbake. OnklP sitter med bandet sitt rundt middagsbordet.
De vet godt hvilket mandat de har fått for kvelden, men ingen her har mål om å levere noe kopiprosjekt. P3 Gull er ikke et show som gjør den samme tingen to ganger. Dronekameraene er borte. Vi er ikke lenger på taket, men under jorda. Kvelertak var kanskje festen, men dette er et svett, lukket nachspiel. OnklP understreker at ambisjonsnivået er høyt.
– Vi fikk muligheten til å gjøre dette, så da må vi prøve å gjøre det større. Også er vi i knallform, det gjenspeiles i liveshowene våre. Vi skal ta den fuckeren. Ny standard!
Albumet Slekta III har rukket å bli noen måneder gammelt. På P3 Gull skal det nye materialet gjøre sitt første livefrieri på TV. Låta som skal spilles er lekent selvbiografisk, og går under navnet “B-film”.
Først har OnklP & De Fjerne Slektningene en hel ettermiddag med lyd- og kameraprøver foran seg. Det skal terpes på nivåer, posisjoner, og en hel del andre elementer. Når dagen er over, kommer de til å ha spilt den samme låta et slitsomt antall ganger. De er klar over at det er en del av jobben. Når opptakslampa senere i kveld skal lyse rødt, skal det både høres og se skittent ut. Men på den riktige måten.
RUTINERT RINGMESTER
Fremst i arbeidslaget står Pål Tøien (31) fra Lillehammer. Han har en langløpt karriere bak seg.
Mens noen hevder at «hiphoperne er de nye rockestjernene», har OnklP, uten respekt for kategorier, levd en slags fusjonslivsstil av de to. Som konsekvens har han måtte leve med en ganske frynsete offentlig personlighet. Selv har han gjentatte ganger sammenlignet seg med gatepoeten Joachim Nielsen. Med tilbakevendende tematikk som angst (“Styggen på ryggen”) og rusmisbruk (“Narkour”), har parallellen blitt tydeligere de siste årene.
Likevel har han ingen illusjoner om at et godt sceneprodukt kommer til rabattert pris. Selv om det nesten koster han stemmen, investerer OnklP like mye energi i den første gjennomgangen av «B-film» som i den tjuende.
MARERITTET ER MIRA
På toppen av det hele skal han stagedive i kveld. Han har et tydelig bilde av hvordan han vil at det ikke skal gå.
– Jeg gleder meg som en liten hund! Jeg har tenkt på det mange ganger, men jeg er livredd for å ta en Mira, med trynet.
Å «ta en Mira» referer til Norgeshistoriens mest kjente og minst vellykkede stagedive, av Mira Craig i 2005. Pål har likevel tillit til sitt eget publikum.
– Så lenge de tar meg imot, skal jeg gjøre det med glede.
HELE NORGES UTSKUDD
Rundt i landet som med freddy i hælene
Holder du ikke tempoet oppe kan du bli værende
Fjerne jævla slekta, kan det bli gærnere
Her vi snubler rundt i trappa på stjernene
(Fra OnklP & De Fjerne Slektningene – «B-film»)
«B-film» oppsummerer på en dårlig skjult måte hvor bandet selv mener at de står i det norske artistlandskapet. Slektasoundet har også denne gangen levert seg selv som en gave fra en alkoholisert onkel i det (til tider altfor) dresserte juleselskapet som utgjør norsk populærmusikk.
OnklP & De Fjerne Slektningene er ikke utstøtt fra mainstreamen, heller tvert imot. Med halvparten av prisene på P3 Gull i fjor, er de i aller høyeste grad inne i varmen. Om de selv ønsker å være det, er mer tvilsomt.
Kanskje kan de best beskrives med den litt paradoksale merkelappen “hele Norges utskudd”.
MUGGENT, KLISJÉTUNGT OG VAKKERT
I kveld virker det uansett som om de trives best i kjelleren, innrammet av betongsøyler og tåke fra røykmaskinen. Hardtarbeidende lyskastere jobber seg gjennom røyken for å spille opp seks bokstaver på et banner: «SLEKTA». Ved scenetrappa ligger tomme handleposer som for noen timer siden inneholdt billig øl.
Under prøvene er OnklP overalt på settet. Gang på gang stiller han seg på nye punkter i lokalet for å se hvordan scenen ser ut fra forskjellige vinkler. «Tenk hvor jævla fett dette kommer til å se ut på TV», gjentar han – stort sett til seg selv.
På et tidspunkt fanger han et glimt av sine egne Fjerne Slektninger i kameramonitoren. Den bekrefter heldigvis mistanken: Det ser jævla fett ut på TV.
På første rad står det mest vesentlige elementet i hele scenografien, en eksklusiv gruppe utvidet slekt. Årets liveband 2014 har tatt med seg sine egne fans og gått under jorda. Det i et midlertidig konsertlokale som lisenspengene ikke tok seg bryet med å pusse opp, eller i det hele tatt ventilere.
Muggent, klisjétungt og vakkert – som i en dårlig B-film.
