Akkurat hva DJen gjorde for å stjele arenatronen fra rockestjernen over det siste tiåret er vanskelig å si. Men det er klart at megalomanien til elektroniske dansemusikken – EDM, som det kalles på fint – fortsatt er langt unna å nå et slags metningspunkt. For hvem så vel for seg under Quartens hvetebrødsdager at datterfestivalen i Arendal skulle, som stadig flere, forflytte electrohousen ut fra utesteder, industribygg eller technofestivaler for spesielt interesserte, og over til arenaer og store, åpne gressletter.
Uten å bruke for mye tid på å nerde om lysrigger og røykkanoner: Sammenlignet med Skrillex’ apokalyptiske romskip av fjoråret eller Deadmau5′ pyramidetårn fra forfjor, er Calvin Harris’ scenerigg et lite antiklimaks. Plassert flere meter over bakken, holder skotten seg skjult bak en vegg av animasjoner, mens konfetti stadig skytes utover publikum.
Men så fryktelig viktig er det visuelle ikke – selv om onde tunger skal ha det til det motsatte – spørsmålet er jo hvorvidt superprodusenten er i stand til å by opp til årets beste fest eller ei.
Etter å ha brent litt startskuddskrutt i form av monsterhitten «Bounce», og hans remiks av Florence + The Machine-låten «Spectrum», er festen offisielt i gang. Men sliter ikke Harris heretter med å holde et jevnt tempo i miksen sin? De stekevennlige beatsene følges litt for stadig av dødpunkter (Er han sugen på bekreftelse? Spør for en kompis.), mens flere gode strekk fases ut før de egentlig har klart å finne flyten sin. Sånt er ikke akkurat bagateller hvis man gjerne fører opp «DJ» i CVen.
Ett eller annet løsner halvveis uti når Harris’ ber folk synge med til en personlig Harris-favoritt, «Feels So Close» (det er noe ømt over den, er det ikke?). Heretter bærer det igjen over i en beinhard, nå småskrillifisert, modus. Her flyter imidlertid overgangene mellom streng Ibiza-house og hans egne poplåter langt bedre – man tvinges ikke stadig til å ta pauser fra dansingen.
Fordømt bra rekker det faktisk å bli den siste halvtimen – med Florence-gjestede «Sweet Nothing» som en av høydarene. Forøvrig fiffig grep: Calvin Harris takker ydmykt for seg akkurat da showet når klimaks. Jeg rekker å bli provosert over den dårlige timingen, før jeg forstår at han ikke har planlagt å gi seg med det første. Kan det være en ny, forfriskende vri på det forlengst utpulte bonusnummeret?
Og så er festen faktisk over. Ikke bare som pur fjas, denne gangen. Samtlige i selve malstrømmen av publikum kommer nok til å være uenige med meg uansett hva, men jeg er sikker på Calvin Harris kunne tatt festen til nok en høyde ved å ta miksing og progresjon ørlite mindre for gitt. Hvis man skal velge å ikke svelge alt rått.
Kim Klev
