Barn skal skjermes. Fra mørke hjørner av internett, trafikkerte veier og alt av uhumskheter som måtte følge med voksenlivet. For de er jo tross alt ikke voksne, ikke enda, og da er det visse kjøreregler som gjelder. Dette setter også sitt preg på hvordan vi kommuniserer. Hvis man skulle ha laget en samling med alle ukvemsordene i det norske språket som barn ikke har tillatelse til å bruke, så hadde man nok endt opp med en tekst på lengde med en gjennomsnittlig diktsamling. Og et av ordene som hadde føyd seg inn i denne samlingen er også i tittelen til den nye låta fra Stig Joar Haugen og Aksel Carlson, ellers kjent som Unge Ferrari og Axxe, som går under artistnavnet Marlon i denne låten.
«Min dust» er tittelen på det nye bestillingsverket Stig Joar Haugen og Aksel Carlson har laget på oppdrag for NRK. Låta er laget for å akkompagnere en ny NRK Super-serie som kommer til høsten og hvis man skal ta utgangspunkt i teksten, så kommer nok dissonante vennskap til å være et gjennomgangstema. Men ikke fortvil, dette er musikk som klarer å stå på egne ben utenfor tv-skjermens og barneunderholdningens rammer.
Tematikken er noe mennesker i alle aldere kan kjenne seg igjen i. Teksten skildrer hvordan det er å måtte forholde seg til venner som på en eller flere måter skaper friksjon, men som man fortsatt er glad i. ”Min dust” er på mange måter en hymne til alle som helhjertet prøver å berge falmende vennskap. Språket som blir brukt burde være forståelig for alle og med tanke på målgruppen den er rettet mot så var nok dette også formålet, men den overfortellende tydeligheten fører også til at teksten til tider kan fremstå en smule banal.
Unge Ferrari leverer budskapet i vant stil med sin karakteristiske mengde autotune og vokal-effekter. Vokalen fremstår som en blanding av sår og oppløftende, en finurlig fusjon for så vidt, den fungerer godt med teksten og resten av produksjonen, men er samtidig ikke noe å hoppe i taket av. Her får vi servert akkurat det vi kan forvente.
Produksjonen er heller ikke noen musikalsk innovasjons-kavalkade, men det funker. Stiliserte piano-akkorder, effektiv bruk av forskjellige panorerte perkusjons-instrumenter og en akkurat passe tung bass skaper en god driv gjennom verset. Refrenget topper det hele med pulserende synther og en smakfull skarptromme som er så dyp og hul at jeg nesten er litt usikker på om jeg kan kalle det en skarptromme.
«Min dust» får til det den prøver på. Den har et klart narrativ og er godt produsert, men viktigst av alt, den får til å snakke til målgruppen den er laget for på en forståelig og ordentlig måte. Den tar barn seriøst, er ikke redd for å ta tak i sår tematikk og snakker deres språk. Det er naivt å tro at barn ikke er kjent med et så uskyldig skjellsord som dust. Og skaden av å bruke ord som de også, på tross av mange foreldres ønske og viten, benytter seg av, er nok ikke så stor. Den verbale kamelen klarer nok de fleste å svelge.
Olav Haraldsen Roen
