Indieansk sommer

Lei av «sommerlåtene» som topper hitlistene? Vi gir deg ni låter som burde ha vært sesongens store slagere, men som neppe blir det.

Vår mann i den alternative poppens tjeneste, Jørgen Hegstad, har sett på ni utgivelser de siste månedene som etter alle solemerker ikke blir sommerhits, men som allikevel fortjener å spilles hyppig i sommermånedene.

Sommerhit.Kanskje den mest skjemmende paraplybetegnelsen populærmusikk har å by på, og i tillegg den der de mest idiotiske gimmickene og påfunn får fotfeste – takket være kortvarige flørter i sørlige strøk, russetid og rause feriepenger.
Vel, dersom du får kronisk hikke av alt som lukter av animerte frontfigurer, ukritisk forhold til synkronisert dans og tilfeldig innkasting av mellomamerikanske uttrykk, se ei lenger.

Quilt: «Arctic Shark»

Et av mange band på denne listen man har mistenkt for å ha laget musikkvideoen sin selv, og ikke bare på grunn av at trommis Taylor McVay på et tidspunkt har en bunt reddiker på hodet. Musikalsk er dette derimot solide saker: bostontrioens andre album Held In Splendor førte dem på europaturné med War On Drugs, og her videreføres Laurel Canyon-estetikken til fingerspissene, og ikke minst på denne knallvakre, akkurat passe lange singelen.

Martha: «1997, Passing In The Hallway»

Det er mange antakelser man kan gjøre seg om veganerbandet Martha. For eksempel tipper jeg at kvartetten har et overforbruk av banh mi, at deres respektive bopeler bugner av totebags med potettrykk og at Calvin Johnsons navn ofte blir drodlet i kladdeboken på bandmøtene. Men så er det engang noe spesielt med denne upolerte gitarpoppen, da; en sjanger som aldri dør og som vel heller aldri gror seg noe større enn den var rundt midten av åttitallet. Denne perlen er hentet fra deres temmelig uimotståelige album Courting Strong, som for øvrig er utgitt på etiketten Salinas – et klassisk hjem for bandnavn av typen The Hadituptoheres, P. S. Eliot, Hot New Mexicans og Karate For Kids.

Withered Hand: «Black Tambourine»

Noen ganger kan man måle graden av sommerlighet ved å se på mengden av skrangling, så når skotske Dan Willson kaller førstesingelen sin «Black Tambourine» og i tillegg gir ut sitt fantastiske, nye album New Gods Slumberland Records, så synger det i popquizklokkene. Folk fra Belle & Sebastian og The Vaselines tøfler rundt i øvingslokalet. Bør akkompagneres av i overkant pretensiøse diskusjoner om litteratur, gjerne på tomannshånd.

La Sera: «Kiss This Town Away»
Katy Goodman har som La Sera både roet og mollstemt seg betraktelig lenger ned enn hun gjorde som en del av det toneangivende Vivian Girls. På «Kiss This Town Away» har hun funnet sitt indre Belinda Carlisle-gen, og synger om å forlate sitt gamle liv og hjemsted – én solkremtube av gangen.

Dwntwn: «Til Tomorrow»

Jeg tror jeg dropper å kommentere bandnavnet og at vokaler åpenbart ikke er den mest trendy delen av alfabetet i 2014, men her har vi en låt som virkelig hadde fortjent sommerhit-status. «Til Tomorrow» er som en Prefab Sprout-låt spilt inn av besetningen fra Glee. Harry, søt og sjanseløst fengende.

Nothing: «Dig»
Adskillig mer mørke over Philadelphiabandet Nothing og deres aldeles strålende – om enn noe monotone – debutalbum Guilty Of Everything. Vokalist Dominic Palermo bruker mye av statusoppdateringene på facebooksiden deres på oppdateringer som «I’m going to rehab for a week, can anyone in Philly find me some drugs», og selv om musikken også bærer preg av et hardt liv, er det samtidig bedårende saker.

Tacocat: «Crimson Wave»

Vanskelig å ikke feste seg ved en surfrocklåt som handler om å ha mensen, og så har vi selvfølgelig bandnavnet på toppen av dette. Deres album NVM har uansett vært blant mine mest spilte i år, i all sin tåpelige prakt, og hører du låta under så forstår du kanskje hvorfor.

Allah-Las: «Had It All»

Blant de få jeg kjenner som fotfølger deadheads rundt på vestkysten, er dette LA-bandet de reddende engler for den type psykedelia som er like anakronistisk som smart. Det kommende albumet heter Worship The Sun, og hvorfor ikke.

Bellows: «Change By Night»

Nylig snublet jeg over det brooklynbaserte kollektivet The Epoch, som har ganske mye spennende på gang innen den mer introverte biten av indiepop. Bellows er en fyr ved navn Oliver Karb, og han har akkurat gitt ut albumet Blue Breath. Vi runder av denne listen med en låt som er perfekt for dine nattlige kjøreturer i suburbene, spesielt dersom du setter pris på folk som Sufjan Stevens, Team Me og Radical Face.


 
 

Jørgen Hegstad

Denne listen finnes også i Spotify og WiMP. God alterna-sommer!