Da The XX debuterte med 2009s beste album, ble det snakket mye om at vokalharmoniene til Romy Croft og Oliver Sim var det bærende element. De var utvilsomt en viktig bestanddel i britenes minimalistiske indiepop, men i ettertid er det tydelig at den ukjente tredjemannen og soniske arkitekten Jamie Smiths smakfulle produksjon nok var enda viktigere for suksessen det unge bandet opplevde.
Via diverse remikser har Smith, under artistnavnet Jamie XX, høynet forventningene til hva han få til på egenhånd. Gjennom albumet We’re New Here (2011) som resirkulerer spoken word-storheten Gil Scott-Herons album I’m New Here, bygget han et oppslukende univers der håp og mørke lever side om side, som ble videreført på singlene «Far Nearer» (2011) og «All Under One Roof Raving» (2014). På sitt første soloalbum slipper han hakket mer lys inn, og det tar han til nye høyder som musiker og produsent.
Rave og soul går hånd i hånd på In Colour. Albumet åpner med klaustrofobiske «Gosh», som viser Jamie XX fra sin strengeste side. Videre utforsker han ny-psykedeliske landskap a la Caribou og Four Tet («Sleep Sound», «Obvs», «Hold Tight», «The Rest Is Noise»). Det er hypnotiserende og klubborientert, men hele veien med menneskelig varme i bunn.
«I Know There’s Gonna Be (Good Times)» fusjonerer Jamie XXs britiske, sofistikerte uttrykk med to av urban-verdenens mest lovende stemmer. Med vers fra Young Thug og Popcaan i tillegg til et ultrafengende soul-sample av gruppa The Persuasions fra 1972 , er låta en sterk favoritt til å bli sommerens viktigste lydspor.
De særegne stemmene til kollegene fra The XX preger også albumet. På «Loud Places»viser Romy Croft, som vi tidligere har møtt i dunklere settinger, at hun også skinner sammen med euforisk gospel-kor. «Stranger In A Room» med Oliver Smith er låta som vil gjøre dem som foretrekker The XX i sin opprinnelige form aller varmest om hjertet.
Det skorter ikke på sterke enkeltlåter på In Colour. Allikevel er det i sin helhet albumet er aller mest imponerende. Jamie XX byr på en reise til et klangfullt og vakkert sted. Han gjør et stort og velfortjent steg ut av skyggen fra frontpersonene i The XX, og sender med solodebuten nok et stikk i retning av dem som har spådd albumformatets død.
Trine Aandahl
