Enslaved er det første metalbandet som har fått Norsk Artistforbunds Ærespris. De har vunnet fire strake Spellemannspriser, og bandets forrige album, Axioma Ethica Odini, ble blant annet kåret til “Album Of The Year” av Metal Hammer Magazine i Tyskland og “Best Album of 2010” av Terrorizer Magazines lesere. Det er ikke lett å følge opp en slik seiersrekke, men det kan virke som Enslaved har klart nettopp det med sitt siste album, RIITIIR.
Ved oppstarten i 1991 spilte Enslaved rå og dundrende black metal med elementer fra viking metal. Platedebuten fra 1994, Vikingligr Veldi la grunnlaget for den episke, men ekstreme stilen som skulle følge dem i mange år, og i løpet av 1990-tallet kom klassikere som for eksempel Eld og Blodhemn.
Enslaved har aldri latt seg begrense av musikalske konvensjoner, og oppgjennom årene har de invitert alt fra death metal og progrock til sitt gode selskap. Med Monumension fra 2001 tok de et avgjørende steg unna black metal og dykket dypere ned i det eksperimentelle og progressive havet. Det var også deres første engelskspråklige plate, og etter dette har de stort sett holdt seg til ikke-norske tekster. Enslaved har levert over middels gjennom store deler av karrieren, selv om noen bølgedaler har forstyrret glansbildet. Vertebrae fra 2008 er kanskje en av bandets svakeste plater, og det kunne virke som kreativiteten hadde strandet. Axioma Ethica Odini beviste derimot det motsatte, og derfor var det med spenning RIITIIR ble satt i spilleren.
Det tok to år å lage RIITIIR, bandets lengste album hittil. Her blandes omtrent alt Enslaved har prøvd seg på i løpet av sin 20 år lange karriere, og spyttes ut som en enorm og eventyrlig masse. Det låter på mange måter enklere, mer fengende og mer radiovennlig enn før, men det er også plass til dronete, grove og brutale partier. Til tider bærer lydbildet dessverre preg av at for mange elementer stappes inn på ett og samme sted. Dette gjør at noen låtpartier blir utydelige og rotete, men heldigvis er det ikke mange av dem.
“Thoughts Like Hammers” starter med stiv kuling, for så å gli over i et seigt og doomy parti med Grutle Kjeldsons gurglevokal og Herbrand Larsens klare røst. Åpningssporet er en god indikator på hvor variert plata er: fra lo-fi black metal via kjappe progrockpassasjer med renvokal i front, til pulserende trommer og stemmer langt ned i bukhulen. Det låter massivt, men balansert, og rene orgeltoner blander seg med riff som hele tiden ligger på lur.
“Death In The Eyes Of Dawn” begynner langsomt, med disige vibber og kjente Enslaved-virkemidler. Gitarriffene til Ivar Bjørnson og Arve Isdal stopper plutselig opp, og gir rom til bittesmå, tause rom. Tremologitaren lurer langt bak, og det hele låter intenst og drømmende. En akustisk gitar tar lytteren med videre inn i “Veilburner”. Intrikat tromming fra Cato Bækkevold, skvulpende, harmoniske melodier og et tyngre og kraftigere lydbilde som hele tiden vokser, spiller sammen med gutturale rop og skjør renvokal. Å sammenligne dagens Enslaved med tidlig 2000-talls Opeth virker ikke helt borte i denne sammenhengen.
“Roots Of The Mountain” er episk og melodiøs, en metallisk ryggrad med stramme gitarer og ville growl, lysende soloer og et overraskende bassbrudd fra Kjellson. Tittelsporet henviser til gruppas gamle dager, med marsjerende trommer og et bakteppe av black metal. Det er tungt og mørkt, mediterende og følelsesladd på en og samme tid.
“Materal” viser godt gitararbeid fra Isdal, og det er mange vakre melodier her. Låten bærer dog preg av at for mange musikalske elementer spilles på en gang, og renvokalen og growlinga krangler omtrent med hverandre. “Storm Of Memories” er noe av det svarteste de har gjort på årevis, og tremoloen er hjertelig velkommen. Keyboardene og renvokalen tar imidlertid stor plass, og gjør at vi ikke faller helt tilbake i fortiden.
Den musikalske fortellingen utvikler seg fra låt til låt på RIITIIR, og ”Forsaken” er den 11 minutter lange konklusjonen. Den seig og tung, og har likhetstrekk med My Dying Bride og andre melankolske, dystre band. Varierte passasjer og lekent spill mellom harmonerende og dissonerende toner fremkaller små frysninger, og keyboardet sørger for ambiens og atmosfære med den militære skarptrommen i bakkant.
RIITIIR er lett å like, og krever ikke mange runder på platespilleren før den sitter. De 67 minuttene går fort unna, og Enslaved klarer å holde lytterinteressen oppe. Det tar likevel lang tid å oppdage alle detaljene på albumet, og denne kommer nok til å få mange runder hos fansen. Et ankepunkt for noen kan være at Kjellsons vokal, den gurglende og brutale stemmen, er mindre viktig enn på lenge. Larsen er langt mer fremtredende, og bærer vokaldelen av plata nesten alene. Det er likevel ikke usannsynlig at det blir nok en Spellemann-nominasjon på bandet.
Helle Stenkløv
PS. Enslaved skal i disse dager ut på turné, som starter i Trondheim 4. oktober og ender opp i Haugesund 3. november. De skal også på metalcruiset ”Barge to Hell” i Karibien i desember, så det er mange muligheter for å få med seg ett av Norges aller største metalband i år, enten det er på land eller til havs.
