Alt har sin tid. Den kreative storhetstiden til Kent – nærmere bestemt siste halvdel av nittitallet, kronet med mesterlige Isola (1997) – sammenfalt naturlig med oppblomstringen av Det Nye Alvoret (som altså ikke er noen ny konstruksjon). Radioheads OK Computer, også den utgitt for 15 år siden, ble selve spydspissen for en uironisk, fremmedgjort, inderlighetssøkende og bleiknebbet generasjon rockeband.
Siden den gang har kvartetten fra Eskilstuna vokst seg til å bli et langt større – og dessverre også kjedeligere – band. Rent overfladisk har de saktens utviklet seg, med synth som et stadig viktigere musikalsk element. Men platene har blitt stadig mindre engasjerende, enten gruppen har leflet med elektroniske retninger de ikke fullt ut har behersket eller gulpet opp mer eller mindre livstrøtte og sterile blåkopier av tidligere storhet.
Jag är inte rädd för mörkret representerer et distinkt brudd med denne traurige utviklingen – både tekstmessig og melodisk. Alvoret er intakt – hallo, det er Kent! – men det eksistensielle mørket konstateres framfor å oppsøkes.
Der et veikt gjenskinn av de egyptiske dødsgudene Anubis og Osiris tidligere har ligget som et slør rundt Joakim Bergs tekstunivers, er det ”Isis & Bast” – gudinnene for henholdsvis kjærlighet og fruktbarhet – som får sin egen låt i denne omgang. Det er symptomatisk for albumet – hør for eksempel avsluttende ”Hänsyn”, en kjærlighetserklæring så ubetinget og sterk som noen.
Åpningssporet og førstesingelen ”999” er noe av det flotteste bandet har prestert det siste tiåret – en euforisk, gitardrevet elegi for det rosa åttitallets brustne idealer, fremført med stadionmuskler Håkan Hellstrøm bare kan drømme vått om.
«999» (liveversjon):
Nettopp dette lydlige landskapet – stolt og episk rock modellert etter U2s mest skinnende øyeblikk – kler bandet svært godt, og spor som ”Jag ser dig” og ”Färger på natten” balanserer fint mot mer maskinelle innslag (”Ruter 1”, nevnte ”Hänsyn).
Fortsatt forekommer det at Berg & co. tyr til billige grep – nærmere bestemt den molefonkne, mollstemte minste-felles-multiplumsrocken som står og stamper på stedet hvil, uten å ville noe sted melodisk. ”Låt dom komma” vil garantert bli en radiohit – det endrer ikke på det faktum at de har gitt ut tilnærmet nøyaktig samme låt et tosifret antall ganger før. ”Petroleum” og ”Beredd på allt” er andre spor som sklir forbi – solide, for all del, men vel enkle og blodfattige.
Likevel: Kent har funnet tilbake til overskuddet, både som låtskrivere og band. En meget sterk firer, dette her.
Marius Asp
