Inspirasjon eller imitasjon?

Hvor går grensa når man lager reklamemusikk som likner mistenkelig på en kjent hitlåt?

Har du noen gang hørt musikken i en reklamefilm og tenkt at «den låta likner da veldig på …»? Det er helt vanlig å lage musikk som likner på en kjent hitlåt, men hvor langt kan man egentlig gå?

Når du skriver en låt som blir gitt ut regner man kanskje med at opphavsretten skal beskytte de inntektene man eventuelt kan generere av slik virksomhet. Og slik er det også i mange tilfeller. Det finnes regler som definerer hva som er et plagiat, når noen har «stjålet» en del av en melodi til sitt eget verk.

Dan Auerbach og The Black Keys har fått smake hvordan det er når reklamebransjen ønsker å bruke musikk som likner mistenkelig på deres. Foto: NTB Scanpix / Evan Agostini, AP,.
Dan Auerbach og The Black Keys har fått smake hvordan det er når reklamebransjen ønsker å bruke musikk som likner mistenkelig på deres. Foto: NTB Scanpix / Evan Agostini, AP,.

Kom til forlik

Men hva om noen bare lager noe som likner veldig, som har samme «signatur» som originalen, men som tone for tone ikke kan defineres som et plagiat?

Det er blant annet blitt stadig mer vanlig at de som produserer for reklamebransjen lager musikk som likner på eller legger seg tett opp mot signaturen til kjente hitlåter, for å omgå opphavsretten.

Dette er et fenomen som det amerikanske bandet The Black Keys har fått smake. De har tidligere ført rettssaker mot firmaene Pizza Hut og Home Depot for å ha reklame med musikk som likner mistenkelig på deres. Disse sakene har endt i forlik.

Likner mistenkelig

Og tydeligvis var forlikene så økonomisk tilfredsstillende at det har fristet til gjentakelse, for nå har de saksøkt selskapet Pinnacle Entertainment, som har kasinoer over hele USA, og musikkprodusenten Manhattan Production Music, melder Billboard Biz.

I Norge har Volkswagen den siste tiden reklamert for sine nyeste nyttekjøretøy med reklamefilmer (se filmene her) der musikken likner mistenkelig på en kjent hitlåt. Musikken her likner veldig på The Black Keys’ hitlåt «Lonely Boy». Den er ikke nøyaktig lik, men har omtrent den samme «signaturen».

Hør Black Keys’ Lonely Boy her:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=a_426RiwST8&version=3&hl=nb_NO&rel=0]

– Synd

– Det er synd at store brands velger «soundalikes» istedenfor å bruke originale masterinnspillinger, sier Christian Steenstrup i Warner Music, som helt klart har lagt merke til likhetene mellom musikken i reklamen og The Black Keys.

– Dette er vanskelig. Publishing-selskaper som sitter på resten av rettighetene er veldig hissige på dette. Dette er jo ikke coverversjoner, men versjoner som likner veldig, sier han videre.

Han forteller at det finnes to typer av dette fenomenet – coverversjonen, som kan låte identisk, eller mest mulig på originalen. Der betaler kun for rettighetene til åndsverket. Men så har man også «soundalike»-versjoner, der man verken betaler mastereier eller de som sitter på publishing-rettighetene.

Når rettighetshaverene ofte skal ha mellom 300.000 og 700.000 for bruk av musikken i en begrenset periode har ikke annonsørene råd.

I tilfellet The Black Keys og «Lonely Boy» sitter imidlertid Warner kun på en begrensa del av rettighetene. De svenske selskapene Universal Music Publishing og Misty Music AB har de såkalte publishing-rettighetene, men ingen av disse har villet kommentere dette tilfellet.

Har ikke dårlig samvittighet

Reklamefilmen for Volkswagen er laget av reklamebyrået Try. Administrerende direktør Kjetil Try har ikke veldig dårlig samvittighet.

– Når et reklamebyrå bruker «soundalikes» er det enten fordi musikkrettigheter kan ta svært lang tid å avklare eller for å spare penger, eller begge deler, forteller han til P3.no.

Kjetil Try er administrerende direktør i Try reklamebyrå. Foto: Try.no.
Kjetil Try er administrerende direktør i Try reklamebyrå. Foto: Try.no.

– Nå skal det sies at for Try sin del prøver vi så langt det lar seg gjøre å kjøpe rettighetene til originalmusikk. Hvis man sjekker det vi for eksempel har gjort for Lotto og Dnb ser man at det her nesten uten unntak er brukt originalmusikk. For mange av filmene våre komponerer vi også egne ting, som til Grandiosa som Lars Kilevold lagde musikken til. Vi har med andre ord ikke så veldig dårlig samvittighet når vi en sjelden gang tyr til «soundalikes».

Kjetil Try mener rettighetshaverne tar seg for godt betalt for å låne ut musikken sin til reklame.

– Problemet er at Norge er et lite land med et lite marked og når rettighetshaverene ofte skal ha mellom 300.000 og 700.000 for bruk av musikken i en begrenset periode har ikke annonsørene råd.

– En slags hyllest

Try mener dessuten at bruk i reklame fører til økt etterspørsel etter musikken.

– Tines «No Milk Today» er et eksempel på dette.

«Soundalikes» brukes over hele verden og er altså ikke noe nytt fenomen. Kjetil Try mener den vi hører i reklamen for de tyskproduserte bilene kan sees på som en slags hyllest.

– Musikken som er brukt i VW-reklamen er på mange måter en hyllest til Black Keys, men musikken faller også lett i kategori sammen med andre band som White Stripes, Dead Weather o.l. Spesielt for denne genren er at identiteten eller soundet om du vil, i stor grad baserer seg på bandenes sparsommelige instrumentering med bluesaktige gitarriff, tunge trommer og overstyrt vokal i en lydmessig «skitten» produksjon. Dette gir stor grad av genremessig egenkarakter, og således lett gjenkjennelighet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at noen er av den oppfatning at musikken ligner, sier Try.

– En veldig stor del av gjenkjennbarheten ligger nettopp i sound og instrumentering. Men man kan altså ikke ta patent på et sound. i så fall hadde svært få rockeband sett dagens lys. Den soundmessige likheten kan altså ikke danne grunnlag for et søksmål, sier han.

– Bør være like regler

Ketil Sellæg Ramberg, i advokatfirmaet Steenstrup Stordrange som blant annet spesialiserer seg på opphavsret, mener bruken av soundalikes har sin bakgrunn i reklamebyråenes ønske om å komme billigere til bordet. Han kjenner ikke til at noen slike saker er blitt avgjort ved dom i noen norsk domstol.

Ramberg husker imidlertid at NRKs Pål Bang-Hansen vant frem med et søksmål hvor hans karakteristiske stemme var brukt i reklameøyemed.

– Tom Waits har også vunnet frem med tilsvarende søksmål i USA og i Spania. I disse sakene er det dog ikke opphavsretten som er påberopt, men retten til personvern.

– Regelen for soundalikes må uansett bli den samme som for de ordinære musikkverk blir, hvor spørsmålet en domstol må ta stilling til er hvorvidt det etter en sammenligning av originalverket og etterligningen foreligger en helhetsopplevelse av likhet, sier Ramberg.

Kjetil Try forteller til slutt at The Black Keys ironisk nok selv var inspirert av Johnny Burnette´s coverversjon av ”Train Kept A-Rollin”. Noe de sjøl fortalte til magasinet Rolling Stone i fjor.