Tross betydelig suksess her til lands – og et langt fra ubetydelig potensial for å nå ut langt utover landegrensene – er det rimelig å påstå at Jarle Bernhoft er en splittende størrelse i norsk musikkliv.
For enkelte er det kanskje bakgrunnen fra testosteron-terroristene i Span som fortsatt lugger. For andre var helt sikkert den kontante overgangen til fuzzfri, velspilt og stemmenær soul tung å svelge. Andre igjen vil muligens – med en viss rett – hevde at det i utgangspunktet imponerende loop- og effektmaskineriet han har bygd sceneopptredenene rundt tidvis truer med å overskygge det som burde bety noe: låtene.
Selv syntes jeg forgjengeren Solidarity Breaks hadde en del for seg. Det den i all hovedsak manglet var oppdrift – enkelte av sangene fremsto i større grad som annenhåndsfunk-runk enn melodier som gjorde krav på å bli husket.
Med Islander, spilt inn på Isle of Wight av Paul Butler (kjent både fra retrorakkerne The Bees og som produsent for den unggamle soultrubaduren Michael Kiwanuka), har han gjort det eneste fornuftige – lagt flid i et knippe låter som i stor grad presser seg ut av klamme sjangerpositurer, og sluppet luft inn underveis.
Albumet åpner oppløftende og utadvendt med førstesingelen «Come Around With Me», som noe sjenerøst kan sies å høres ut som en Lewis Taylor med næringsvett – eller vestkystpop toppet med Curtis Mayfield-falsett, for å ta referansene ned på landjorda. Sjangerubestemmelige spor som «Freedom», «One Way Track» og avsluttende «I Believe In All The Things You Don’t» bobler over av lekre detaljer og skarpe vendinger som gjør dem fristende å vende tilbake til etter gjentatte lyttinger.
Jeg er ikke overbegeistret for de mer renskårne funk-utblåsningene («Wind You Up», «Everything Will Be Alright»). Fornemmelsen av at vår mann surfer i overkant hardt på stemmeprakt sniker seg inn her og der, og en soulballade som «Don’t Let Me Go» har vi hørt utallige ganger før. Men det sier noe om Bernhofts kapasitet som vokalist at han ikke står tilbake for majoriteten av småkonger på retrohaugen, enten vi snakker om rustne helter som Raphael Saadiq og John Legend eller nevnte Kiwanuka.
Det vil garantert være folk som hater Bernhoft enda mer etter dette – av ovennevnte eller kanskje andre, mer personlige grunner. Det er deres tap. På sitt beste rager han over samtlige norske artister som sysler med organisk soulpop. Neste gang har han kanskje et mesterverk i ermet.
Marius Asp
